Hemingway & Gellhorn

Hemingway er en sangnomsust person, og livet hans er kanskje derfor ideelt å filmatisere. Reisene, problemene, forholdene og det faktum at han var en fantastisk forfatter er alle gode grunner for en film. Den siste varianten er HBO sin Hemingway & Gellhorn, en film som forteller om det noe turbulente forholdet mellom Earnest Hemingway og krigskorrespondenten Martha Gellhorn.

Generelt er det vanskelig å lage biografiske filmer. Endrer man for mye blir folk snurt, og endrer man for lite kan man ende opp med noe som ikke egner seg på film i det hele tatt. Jeg synes at man skal være veldig forsiktig med å vri og vende på virkeligheten, men ser samtidig at ønsket om å lage en god film kan være fristende. Hemingway & Gellhorn virker relativt realistisk i formen, og man kan kanskje derfor anta at den faktisk kan betraktes som en biografi, men med en del kunstneriske friheter her og der.

Filmen er strukturert som en dokumentar. Det er eldre Gellhorn som forteller sin historie til et dokumentarteam. Filmen begynner med det første møtet mellom Gellhorn og Hemingway på en bar i 1936. De får umiddelbart god kjemi, og det vekker min interesse. I hvert fall for en litteraturelsker som meg selv. De blir bedre kjent under den spanske borgerkrigen, og det er også her de har sin første ordentlig intime scene (som forøvrig er rimelig spenstig). Hemingway skiller seg etter hvert fra sin kone og gifter seg med Gellhorn, men alle som kjenner historien vet at det ikke nødvendigvis betyr at den har en lykkelig slutt.

Filmen er tilsynelatende laget på et beskjedent budsjett, og sånn sett har filmskaperne klart seg bra i forhold til å få mye ut av pengene. Jeg vil tippe at en del av pengene er brukt på å sette skuespillerne digitalt inn i arkivmaterialet. Og det skal sies at det ser temmelig bra ut. Fancy. Det funger derimot ikke over hele linja.

I tillegg er det egentlig temmelig harry at alle scenene begynner med overgangen fra svarthvitt eller sepia til farger. Det er kanskje gjort for å gi filmen en dimensjon av troverdighet, men det ender egentlig bare opp med å gjøre det motsatte.

Skuespillerprestasjonene er solide. Nicole Kidman er en god skuespiller, og fungerer bra som Gellhorn. Dette er selvsagt basert på at jeg ikke vet noen ting om Gellhorn fra før. Det er derimot enkelte deler av filmen hvor skuespillet hennes blir for knapt. Det er ikke troverdig i de scenene hvor hun spiller Gellhorn som gammel. Hun er oversminket for å se eldre ut, mens hun ser rett inn i kamera og har en monolog som ville knekt enhver skuespiller. Det fungerer rett og slett ikke.

Clive Owen passer perfekt til å spille Hemingway. Owen fanger Hemingways karisma og legendariske temperament på en god måte. Det eneste minuset er at man til tider kan høre den tykke britiske aksenten hans gjennom forsøket på å snakke amerikansk, noe som dessverre ødelegger og forstyrrer illusjonen til en viss grad.

Kidman og Owen har en fin kjemi sammen, selv om manuset ikke gjør dem noen tjenester. De kommer mer frem som erketyper enn faktiske personer, og det kan virke som om filmskaperne heller ville fylle karakterene med Gellhorn og Hemingways legendariske personligheter i stedet for å la karakterene ha beina godt plantet på jorden.

Det interessante er at Gellhorn utvilsomt er hovedrollen i filmen. Alt fortelles fra hennes synsvinkel, og jeg synes det fungerer fint.

Filmen har en del pussige sekvenser som gjør at alt blir litt for mye. Det er spesielt to jeg tenker på. Etter en het elskovsscene i garderoben til noen kubanske dansere klippes det til et bilde av en kolibrifugl som dypper nebbet i blomsternektar. Er det meningen at man skal le av det, eller er det et kunstnerisk valg? Uansett så er det kleint. Det verste eksempelet kommer helt på slutten av filmen, men det er umulig å beskrive uten å røpe for mye.

Alt i alt er dette en film som ikke fungerer som den episke fortellingen om krig og kjærlighet som det kanskje var ment å være. Det er en film som er litt på kanten til å bli en komedie til tider, og enkelte steder fungerer det. Det er ikke kjedelig, men det er heller ikke bra.