Hi Score Girl (sesong 2)

Det siste året har Netflix i stadig større grad satset på japansk animasjon, noe som har blitt åpenbart ved at de har sikret seg rettighetene til å strømme klassikere som Neon Genesis Evangelion og Studio Ghibli-filmene. En serie av langt nyere som derimot ikke har fått samme mengden oppmerksomhet er Hi Score Girl, som enhver leser med den minste interesse for gode romantiske komedier, arkadespill, spillhistorie, 90-tallet og/eller Street Fighter II bør gi en sjanse. Nå som sesong 2 er ute og mest mulig innetid er anbefalt for verdens befolkning, har man en gyllen anledning til å sjekke ut serien.

Hi Score Girl finner sted i Japan på 90-tallet, da Street Fighter II skapte en ny arkadeboom i landet. Her møter vi den Haruo Yaguchi, en ung mann uten særlige talenter eller evner utover det å spille som Guile i Street Fighter II. Hans seiersrekke blir imidlertid avbrutt av en svært talentfull Zangief-spiller, og idet han lener seg over arkademaskinene finner han ut at den talentfulle motstanderen er Akira Ono, den unge og alltid tause rikmannsdatteren fra klassen hans.

Gjennom serien følger vi Haruo og Akiras historie gjennom store deler av spillhistorien på tidlig 90-tallet, og seriens appell ligger i den fantastiske blandingen av humor, sjarm, minneverdige rollefigurer og smått romantiske undertoner. Det som likevel løfter serien er blikket for detaljer når det kommer til spill og spillhistorie. Her har serieskaperne ikke bare detaljene på plass, de har også fått rettighetene som trengs for å vise faktiske spillklipp fra klassikere som Street Fighter II, Final Fight, Darkstalkers, Samurai Shodown og mange flere arkadehits fra det tidlige 90-tallet. Haruos tendens til indre monologer med Guile fra Street Fighter II er en festlig gjenganger som også er med på å understreke seriens spillrelaterte humor. Der andre animeserier som Gamers bare er en fadese av dårlig fan service, er Hi Score Girl i stand til å balansere kvalitet, referanser og humor på svært tilfredsstillende vis.

Med sesong 2 har vi nå fått ni nye episoder å bryne oss på. Handlingen fortsetter nøyaktig der den slapp, med Haruo og Akira klare for videregående skolegang. Den nye hverdagen som videregående elever og tenåringer gjør imidlertid at mye er i endring for hovedpersonene som elever, gamere og ikke minst ungdommer. Kan vennskapet og rivaliseringen overleve endringene, ikke minst når flere aktører melder sin interesse for våre hovedpersoner på mer enn bare én måte?

Sesong 2 dekker en langt kortere tidsperiode enn forrige sesong, og det betyr at utvalget av spillreferanser denne gangen er noe mindre og mer gjenkjennelig enn tidligere med færre nyheter underveis. Arkadehallene og spillhistorien spiller fortsatt en sentral rolle, men denne gangen er dette tonet noe ned til fordel for karakterutviklingen. Ikke overraskende er det denne gangen mer fokus på rom-delen av romcom, men serien klarer i all hovedsak å håndtere dette på en naturlig og fin måte som til tider blir litt rørende også.

Humoraspektet er heldigvis ikke forlatt. En av de sentrale humorelementene i sesong 2 er at Guile har fått en langt større rolle som Haruos indre stemme, noe som ofte har komiske resultater. Guile får dessuten følge av Zangief, som inntar rollen som Akiras stemme (noe som blir ekstra festlig med tanke på at Akira aldri sier et pip). Serien vil nok ikke være for dem som misliker ekstreme overdrivelser, men hvis det er problemet har man nok hoppet av serien lenge før sesong 2 uansett. Utover det er det fortsatt mye situasjonskomedie man får servert, noe som fortsatt viser seg å være underholdende.

Det er likevel en noe svakere andre sesong man får servert. Begynnelsen og slutten på sesongen er begge solide, men midtpartiet mangler noe av den naturlige driven man hadde i første sesong. Dette blir særlig tydelig i episodene hvor det sentrale plottpoenget er at Haruo blir medlem av en arkadegjeng i en annen bydel, noe som aldri har den samme tyngden verken emosjonelt eller humoristisk som man forventer. Sesongen taper også noe på at følelsen av noe nytt som man satt igjen med under første sesong nå er borte.

Når alt kommer til alt får man likevel servert det man vil ha i sesong 2: Mer Hi Score Girl. Det innebærer fortsatt en serie som er vesentlig bedre enn mye annet i dagens marked, og er man spillinteressert med sans for spillhistorie er det fortsatt utrolig moro å se blikket for detaljer serieskaperne har hatt under utviklingen av serien. Hi Score Girl er morsom, rørende og festlig å følge med på, og sesong 2 er heldigvis intet unntak.