Det ble sagt at boka ikke kunne filmatiseres. Nei, jeg tenker ikke på Lolita (skjønt det samme ble sagt da Kubrick lanserte filmen i 1962), men på Historien om Pi. Slike uttalelser gikk tydeligvis filmskaper Ang Lee rett over hodet. Og med en CV som inkluderer blant annet Brokeback Mountain og Crouching Tiger, Hidden Dragon, kan man vel ikke akkurat kalle Lee for den mest konvensjonelle filmskaperen. Kanskje måtte det nettopp en slik visjonær til for å bringe Historien om Pi til lerretet, en film som på ingen måter mangler ambisjoner.
Det er vanskelig å skulle klassifisere Historien om Pi. I det ene øyeblikket er filmen en tilbakelent og finurlig fortelling om livshistorien til den indiske Pi (Suraj Sharma), eller Piscing Molitor Patel som han egentlig heter. I det neste øyeblikket blir vi vitne til vakre naturbilder med særlig fokus på dyr, ettersom Pi vokser opp i farens dyrehage. Deretter glir filmen over til å bli en refleksjon over det religiøse mylderet man finner i India, og Pis søken etter Gud kaster seeren ut i en rekke spørsmål om sannhet og perspektiv. Så, idet man akkurat har samlet tankene sine rundt spørsmålene filmen stiller, blir vi kastet rett ut i et skipsforlis og må stifte et nærmere bekjentskap med bengaltigeren Richard Parker ombord en liten livbåt. Totalt får man en film som er litt Jungelboken, litt Cast Away og litt Big Fish.
Så spørsmålet er: Er Historien om Pi en eventyrfilm, et hverdagsdrama, en naturdokumentar eller en kunstfilm? Svaret er på mange måter opp til seeren selv, noe som også er en sentral del av filmens budskap: Hva vi ser avhenger av hvor vi velger å stå, skjønt essensen er den samme.
Vekslingene i filmen er store. Deler av filmen er full av spenning og hendelser i høyt tempo, for ikke å snakke om nervepirrende øyeblikk. Men store deler av filmen er svært tilbakelent og rolig, ment for å underbygge historien i filmen eller gi seeren rom for refleksjon. Temposkiftet vil garantert ikke falle i like god jord hos alle, mens andre (meg selv inkludert) vil synes det er behagelig å se en film som tar seg den tiden den trenger. Likevel er det litt for ofte at den tar seg for god tid...
Skal man først se Historien om Pi, kommer man ikke utenom det at man må(!) se filmen i 3D. Effektene som brukes er så velfungerende og vakre at det stiller banebryteren Avatar fullstendig i skyggen. Naturskildringene er mektige og slår seeren med undring og fascinasjon over vår vakre planet. Vann har aldri sett så blankt og virkelig ut på et lerret som i Historien om Pi. Og jeg kan nesten garantere deg at halve kinosalen vil hoppe i stolen av å få den humørsyke Richard Parker slengt i fleisen med jevne mellomrom.
Det er ikke alle delene ved Historien om Pi som fungerer like godt, og personlig synes jeg filmen er for vag i sin tilnærming til de store spørsmålene. Vaghet og relativisme fungerer bare en stund før man må ta noen mer håndfaste og konkrete valg her i livet. Deler av filmen kunne også med fordel ha blitt kortet ned, uten at det hadde skadet filmens kvalitet. Det er også tydelig at Suraj Sharma er relativt fersk som skuespiller, noe som dessverre skinner igjennom litt for ofte. Men som en hyllest til livet, dets mysterier, verdien i relasjoner og eksepsjonelle naturskildringer er Historien om Pi absolutt en suksess.