Hitman: Blood Money

Danske leiemorderspill har alltid hatt en spesiell plass i spillsamlingen min. Kjærligheten til skallede og klonede drapsmaskiner fra andre siden av Skagerrak begynte for min del i 2000, da IO Entertainment slapp Hitman: Codename 47. Deretter har det gått både opp og ned for vår dresskledde kompis 47, og derfor var det naturligvis spennende å begynne på årets utgave.

Som spillets tittel Blood Money antyder, har penger fått en viktigere rolle denne gangen. Vår venn 47 får betalt for jobbene han utfører - og i denne sammenhengen vet dere sikkert hva slags jobber det er snakk om. Skjøtter man sin oppgave pent og smidig uten å legge igjen haugevis med døde sivilister, får man bedre betalt. Oppdragsgiverne dine vil gjerne unngå å rette unødvendig oppmerksomhet mot seg selv, og det er få ting som er mer irriterende for en hemmelig organisasjon enn en CNN-reportasje rett etter en blodig massakre på et turisthotell.

Pengene man tjener etter hvert oppdrag kan man bruke til å bestikke vitner og politi slik at de holder kjeft, og risikoen for at du blir gjenkjent i fremtiden blir dermed mindre. Pengene kan også brukes til bedre informasjon om det kommende oppdraget, slik at du får forberedt deg bedre. Har du opptrådt profesjonelt og fått enda mer penger til overs, kan du også oppgradere våpnene dine. Spillet inneholder omtrent 50 ulike skytevåpen, og man kan oppgradere noen av dem. Det merkes at Hitman i enda større grad har blitt en simulator - man kan bruke alt man finner for å kverke ofrene sine. Man kan til og med rigge ulykker, slik at ingen i det hele tatt vil tenke at en skallet fyr var i nærheten da hjertet sluttet å slå.

Fiendenes intelligens ble forbedret i utviklingen av det forrige spillet, Contracts. Tidligere var det enten eller: Enten unngikk man å bli oppdaget, ellers måtte man løpe. Nå kan vakter og fiender bli mistenksomme uten å umiddelbart løpe etter deg som en bikkje i elgjakta. Her spiller tidligere oppdrag inn, og hvis ingen har lagt merke til deg tidligere, har du bedre mulighet for ikke å bli gjenkjent. Det har blitt veldig mye enklere enn før å spille på ulike måter, og bruke forskjellige strategier. I tidligere spill har det nesten ikke gått an å gjøre annet enn å spille defensivt, smyge og bruke list. Prøvde man på noe annet endte det som oftest med fornedrelse. I Blood Money kan man storme frem, men selv om det er fristende å skyte seg gjennom vakter og nysgjerrige sivile, er det på ingen måte lettere enn å liste seg. Aggressivitet får flere politimenn, vakter og lignende til å angripe, og i Hitman har man aldri et stort lager med våpen og ammunisjon tilgjengelig. Man får også som sagt dårligere betalt for mer klissete arbeid. Alt dette gjør at man virkelig tenker seg om før man avsikrer våpenet sitt.

Selv om grafikken i Hitman: Blood Money ikke er revolusjonerende eller proppet med hypermoderne effekter, inneholder spillet likevel en del tekniske godsaker. Ikke minst det faktum at banene nå er flere ganger større enn i det forrige spillet, og at grafikkteknologien Glacier gjør det mulig å ha flere hundre detaljerte karakterer på skjermen samtidig. En av banene utspiller seg under Mardi Gras-festlighetene i Louisiana. Følelsen av å forfølge byttet sitt på gater som formelig er stappet fulle av festende mennesker er fantastisk.

Dessverre lider likevel Blood Money av en del svakheter. Den største er den uforandrede spillkontrollen og det tidvis litt forvirrende banedesignet. Det har ikke skjedd spesielt mye på denne fronten siden det første spillet kom for seks år siden. Spillkontrollen har vært en svakhet i Hitman-spillene siden starten, og selv om den er marginalt bedre i Blood Money, når den ikke opp til det nivået som vi for eksempel finner i Splinter Cell-spillene - der selve smygingen er omtrent 850 ganger smidigere. Ekstra frustrerende er det når man virkelig har lagt opp en vanntett plan, plassert våpenvesker på strategiske steder - og så går hele greia i dass fordi man mislykkes med en enkel kvelning på grunn av den bristende kontrollen. Selv om fiendeintelligensen er bedre, synes jeg at Blood Money av og til faller tilbake i gamle spor og blir drittvanskelig. Det føles i blant som om fiendene kan lukte seg til hvor man har gjemt seg. Nå vet jeg ingenting om 47 har alvorlige problemer med sin personlige hygiene, men jeg går ut i fra at de som klonet ham frem i hvert fall tok høyde for det. IO Entertainment har fornyet Agent 47 på en ytterst forsiktig måte, noe som vil si at den innbitte Hitman-fansen trolig vil elske dette spillet. For til tross for svakheter er Blood Money fortsatt såpass unikt, utfordrende og rikt på atmosfære at jeg kommer til å fortsette å kvele uvitende skurker med pianostrengen min.