Home Sweet Home Alone er dessverre som fryktet

La meg gjøre dette fullstendig klart: det finnes bare to Home Alone-filmer. Dette er tydeligvis Dan Mazer, Mikey Day, Streeter Seidell og de andre som har laget Home Sweet Home Alone klare over også, for med en drøss av referanser både visuelt og musikalst er det ingen tvil om hva de prøver å herme etter. Problemet er bare at de tydeligvis kun har sett en trailer fra originalene. Her er det nemlig veldig mye som mangler og en drøss med skivebommer, noe jeg heldigvis forventet etter den første traileren.

Filmskaperne har sagt at det å på en måte snu Home Alone-konseptet på hodet ved å fokusere på inntrengerne ville rettferdiggjøre en reboot, noe som faktisk virker greit i starten av filmen siden det i utgangspunktet er interessant å se historien fra begge perspektiver. Den uheldige siden av dette er at vi gang på gang blir minnet på hvor usannsynlig det er at ting går såpass galt som de gjør, samtidig som at det blir mindre tid til å fokusere på å faktisk være alene hjemme. Hvem skal man egentlig heie på her? Ungen eller inntrengerne?

At hele filmen bærer preg av å være skrevet at en duo som nærmest utelukkende er kjent for korte sketsjer i Saturday Night Live hjelper heller ikke siden det blir slitsomt i lengden. Jeg kjente mobilen begynne å friste etter bare tjue minutter siden hjernen min allerede hadde gått lei av konstante kommentarer, slapstick-humor, grimaser og absurde pek ment for de yngste som flirer for hver promp, merkelige ansiktuttrykk og ekstremt sinte person de får servert. Filmen varer i omtrent nitti minutter, men den føles mer som en samling av tretti sketsjer hvor det aldri er tid til å reflektere og danne et forhold til karakterene før de siste ti minuttene. Noe av det som gjør originalene underholdende for min del er hvordan de klarer å blande drama og humor på fortreffelige måter, så at vi her nærmest utelukkende får det som visstnok er morsomheter viser at enten Home Sweet Home Alone-skaperne eller undertegnede har misforstått helt.

Jo da, jeg fikk strukket litt på smilebåndet hele fire ganger i filmen siden en ødelagt klokke har rett to ganger per dag. Den ene skyldtes en kul referanse, mens de tre andre at vi her snakker om en gruppe skuespillere som virkelig kan det å time reaksjoner i sketsjer og TV-serier. Legg merke til at jeg ikke snakker om unge herr Archie Yates. I motsetning til Macaulay Culkin klarer han bare ikke å blande sjarm, humor og dybde på en god måte, men ender i stedet opp med å bare bli en karikatur i en dårlig innøvd sketsj.

Hovedansvaret for dette vil jeg likevel anta ligger på regissør Dan Mazer siden de aller fleste scener ender opp som kunstige og uten noen form for realisme. Alt fra hvordan Yates veksler mellom å være medfølende, en uintelligent drittsekk og trist så brått i en scene at man kan få nakkesleng - til hvordan fellene i huset er ekstremt forutsigbare og baserer seg på at slemmingene gjør så forutbestemte og unaturlige ting at en Paradise Hotel-deltaker ville forsøkt å heve et botox-øyenbryn. Her er det selvsagt viktig å bemerke at dette er meningene til en kar på snart trettitre år, men når Home Alone, Home Alone 2, Ace Ventura og lignende stadig får meg til å le sier det litt at bare et par av de brutale måtene ga mer enn hvilepuls. At forsvareren av huset i tillegg skal slenge på noen one-linere og stadig er så i overkant selvsikker på hva som vil skje at det føles som om han har lest manuset legger bare dynamitt i bursdagskaken hunden din allerede har gjort fra seg på.

For å bare dedikere litt tid til noen av de få positive sidene med filmen vil jeg si at Ellie Kemper og Rob Delaney er karismatiske og morsomme nok til å redde litt fjes i enkelte scener som kunne blitt helt forferdelige. En liten andel av replikkene som tør å vike vekk fra Home Alone-oppskriften er også litt underholdende selv om de fleste av disse også dras ut til det kjedsommelige.

Sånn. Da var jeg ferdig med utblåsningen min, så la meg gjøre dette kort: Home Sweet Home Alone er ikke en film du bør se om årtusenskiftet er i minnet og vi er enige om at det kun finnes to filmer i serien. Den vil kanskje fungere som et greit tidsfordriv for de aller minste, men til og med det vil jeg tro nærmer seg å kunne betraktes som straff om alle de nitti minuttene skal sees. Dette kunne muligens gjort seg som et førti minutter langt humorshow, men å slenge Home Alone på dette produktet gjør virkelig ikke franchisen rettferd.