Homeworld 3

Det føles godt å innta rollen som leder for en romflåte igjen. Sist gang var med kvalitetsoppdateringen av Homeworld og Homeworld 2, som til sammen utgjorde Homeworld Remastered Collection. Men det var i 2015, noe som føles som en evighet siden. Originalen fra 1999 satte mange nye standarder i sjangeren. Å kunne bevege tropper i alle tre dimensjoner var fantastisk for sin tid, og fokuset på en filmatisk velfortalt historie var uvanlig på den tiden. På slutten av 1990-tallet eksperimenterte bransjen fortsatt med historiefortelling.

Det nærmeste jeg kommer Homeworld i dag, er Dune. I det visuelle blandes vakre utsikter med detaljerte romfartøyer og eldgamle bygninger i kosmos, der det gamle gjennomsyrer det nye, og sammen med musikken skaper det en helt unik verden. Homeworld 3 er intet unntak, det er storslått, det tar seg god tid og oppsluker deg i sitt engasjerende oppsett.

Det er en direkte oppfølger til forgjengerne og Homeworld: Deserts Of Kharak, som finner sted før hele trilogien. Hvis du ikke har prøvd noen av forgjengerne, finnes det et sammendrag av historien, men jeg tror du går glipp av mye hvis du hopper inn i dette med en gang. Navnene, stedene, hendelsene og mye mer gir kontekst og mening til det vi får oppleve i det tredje spillet, og de remastrede versjonene holder seg veldig godt selv i dag.

Når det gjelder gameplay, fungerer det på samme måte som alle tidligere titler. Du har et stort moderskip som du bygger fabrikker og oppgraderinger i for deretter å produsere stjerneskip. Du kan bruke det til å angripe og forsvare, men du må være forsiktig, for du må ikke miste dette midtpunktet på brettet, for da mister du muligheten til å klare å vinne, noe vi har sett før i andre strategispill som Supreme Commander. Det gjør også at du kan fokusere mer på kampene, ettersom du ikke hele tiden trenger å tenke på plassering, plassmangel og andre ting. Jeg liker det litt langsommere tempoet som utnytter muligheten til å reise i alle retninger, og et nytt element er at du kan gjemme skip bak skrot eller asteroider for å få et forsprang på fiendene. I kampanjen brukes noen av de nye funksjonene til å hjelpe deg med å overvinne oppdragene. Homeworld 3 lar deg være strategisk mer kreativ enn i noe tidligere spill i serien, noe jeg anså som en svakhet i forgjengerne.

Kampanjen finner sted 100 år etter det forrige spillet. Karan S'jet, en av hovedpersonene i det andre spillet, har forsvunnet, og samtidig har det enorme nettverket av "Hyperspace Gate Network" sluttet å fungere rundt om i galaksen, et problem som sprer seg til flere portaler og stopper den galaktiske handelen. Omfanget av konflikten vi står overfor i denne tittelen er betydelig mer omfattende enn i tidligere installasjoner. Du får følge prosessen og integreringen av en ny navigatør, Imogen S'jet, i et helt nytt moderskip. Denne karakteren er en slektning av Karan fra Homeworld 2, og sammen med Isaac Paktu, også kalt Intel (en etterretningsoffiser om bord), prøver dere å finne årsakene til problemene med mannskapet deres.

Historien gjør mer inntrykk hvis du har spilt forgjengerne. Det føles som om Homeworld 3 er et kjærlighetsbrev til serien. Ved hjelp av oppsummeringsvideoer kan du hoppe rett inn i det hvis du har glemt, eller aldri har støtt på serien før, men på den annen side er fortellingen fartsfylt og det er mange referanser til tidligere spill, så det er bedre å faktisk ha opplevd dem selv. Premisset for eventyret betyr at du må overleve en rekke oppdrag, som alle er håndlaget med mye historiefortelling i fokus. Variasjonen er stor, i det ene øyeblikket prøver du å bygge opp styrkene dine og kjempe, i det neste forsvarer du noe viktig. Et av favorittoppdragene mine handlet om å komme seg gjennom en storm av meteoritter og asteroider. For å klare det må du ha sans for timing, utnytte muligheten til å gå i dekning bak større objekter og planlegge en rute fremover. Jeg møtte ingen fiender i løpet av oppdraget, det bød bare på mange romsteiner å unngå og mye spenning.

Omgivelsene er mye viktigere i den strategiske og taktiske planleggingen din, og det tar spillet til nye høyder (både metaforisk og bokstavelig talt). Narrativt sett handler det mer om dialog mellom karakterene, på godt og vondt. Historien minner meg litt om Battlestar Galactica i og med at du blir jaktet på i lang tid og ikke vet hvorfor.

Det er også en co-op-modus som er helt ny i serien. Du kan spille den alene eller med opptil tre venner. Her er målet å fullføre oppdrag, prøve å overleve og bygge flåten din i stadig vanskeligere situasjoner, der bølger av fiender kastes mot deg, og der du kan velge når du går videre til neste område. For å gjøre det enda morsommere er det designet for å spilles sammen med andre mot datamaskinen. Konseptet fungerer slik at du stiger i rang og låser opp sterkere flåter, der en flåte inneholder et visst antall stjerneskipskategorier og spesialiserer seg på noe spesielt. En høyere rang betyr at du kan låse opp og spille som andre spesialiserte enheter, der alle variantene har fordeler og ulemper og varierer i pris.

Den tredje og siste spillmodusen er vanlige, ærlige trefninger mot datamaskinen eller andre spillere. I denne modusen er alle verktøyene dine låst opp, og du trenger god kunnskap om hvordan fraksjonen din fungerer. I starten er det to sider Hiigaran Fleet, som er det litt mer defensive og robuste alternativet, og Incarnate Fleet, som er litt mer offensiv og aggressiv. Hver stjerneskipskategori har sine egne svakheter og styrker, og det er i stor grad snakk om stein, saks, papir-modellen vi er vant til. Men akkurat som i Company of Heroes har romskipene områder med mer og mindre beskyttelse, og ved hjelp av dette, omgivelsene og bakholdsangrepene kan det åpne seg avanserte strategiske muligheter.

Hvor mye av kartet du ser, avgjør ofte hvordan kampene ender. Rekognosering, manøvrering, formasjoner, angrepsvektorer og forflytning er like viktig som å angripe med overlegne styrker, og det er tydelig at kampsystemet er en stor oppgradering i forhold til forgjengerne. Det er virkelig dypt, og brukergrensesnittet hjelper meg med å sette alt i grupper og finne det jeg trenger. Du kan sette spillet på pause, som er vanlig i andre RTS-spill, og med tanke på hvor mye sanntidskontroll du har, er det et kjærkomment tillegg til kampanjen og annet solospill. Du har også en klassisk kartvisning der du kan se hvor du har utsyn, hvor ressursene befinner seg, og hvor fiendene befinner seg. Derfor er det hovedsakelig i flerspillermodusen at mye av kritikken min ligger.

Med bare seks tilgjengelige kart og to fraksjoner, føles det som om det mangler innhold for de som ikke ønsker å spille alene. Spillnivåene er alle godt laget med mye mer detaljer enn i tidligere titler, men det løser ikke problemet. Jeg håper Blackbird Interactive investerer i å legge til mer innhold både når det gjelder nivåer og fraksjoner for å kompensere for dette. Visst, alternativene for å tilpasse kampene er der og hjelper, men du vil sannsynligvis bli skuffet i utgangspunktet hvis det er dette aspektet av tittelen du lengter mest etter. Jeg har aldri kommet inn i flerspillerscenen på Homeworld, men de enkeltkampene jeg har opplevd har vært underholdende.

Teknologien og ytelsen har blitt bedre siden jeg testet demoen. Alt lastes inn lynraskt, og det er ingen åpenbare bugs. Grafikken er imponerende med fantastisk lyssetting og intrikate detaljer som kulehull og brannmerker som blir værende på skipet ditt gjennom hele kampanjen, noe som minner om systemet for hvordan kappen slites i Arkham City og Arkham Knight i løpet av historien. Det er et lite, men smart triks for å minne spilleren om tidligere kamper. En liten kritikk fra meg er at fiender og ressurser kan være litt vanskelige å velge på grunn av spillets skala. Når det er sagt, er stemmeskuespillet suverent, musikken er som vanlig helt fantastisk å lytte til, og omgivelsesmusikken og alle lydene er godt innarbeidet.

Det er tydelig som dagen at Blackbird Interactive har en forkjærlighet for merkevaren. Alt både høres og ser ut som man kunne håpe på, og helheten er et skritt videre fra originalen på en god måte. Jeg setter pris på hvor mye mer komplekst det hele er, uten at det mister sin identitet og bryter med status quo. Homeworld 3 er en respektfull oppfølger til to av mine favorittspill gjennom tidene, og hvis du liker serien, vil du sannsynligvis sette pris på dette også. Jeg må imidlertid flagge at flerspillermodusen med sine klassiske trefninger har begrenset innhold, men med en virkelig underholdende kampanje, en spennende roguelike-modus og en fantastisk generell kvalitet, er jeg mer enn fornøyd.