Horizon: Zero Dawn Remastered

Selv om hun bare har vært i livene våre i litt over syv år, føles hun fortsatt som en så stor del av spillhistorien vår. Jeg snakker selvfølgelig om Aloy. Da Guerrilla Games valgte å lage et open world-spill lånte de flittig fra mye av det som allerede fantes der ute, men jeg synes likevel Zero Dawn føltes ganske friskt på mange måter. Det var spesielt to ting som skilte seg ut: Aloy var en kul karakter, og verdenen var fantastisk vakker. Jeg husker at jeg i løpet av de timene jeg spilte spillet, tenkte at det var noe av det mest teknisk vellykkede jeg noen gang hadde sett. Jeg var utrolig imponert over grafikken den gangen, og på en eller annen måte føler jeg at denne remasteren fremfor alt gjør det denne typen oppussinger ofte gjør: Den får oss til å se på spillet i dag som vi gjorde den gangen. Du vet at det er en visuell oppgradering, men det ser fortsatt likt ut, på en eller annen måte.

Vi kjenner historien: Aloy er utstøtt og finner som barn en mystisk gjenstand da hun faller ned i en hule. Vi befinner oss i en postapokalyptisk verden der menneskene har gått tilbake til en mer primitiv livsstil og lever side om side med dinosaurlignende roboter. Disse begynner plutselig å gå amok, og hvorfor dette skjer, er et av de mange mysteriene vi må løse i løpet av dette eventyret.

Det er mulig at noen plukker opp denne remasteren for å spille Horizon: Zero Dawn for aller første gang. Men jeg tror de fleste som er nysgjerrige har spilt originalen eller i det minste kjenner den. Siden jeg allerede har mestret historien slik den skjedde, hopper jeg mer inn i denne versjonen for å gjøre en ren sammenligning. For å oppsummere hva jeg synes om spillet som sådan, som en elsker av åpne verdener, er jeg en som satte stor pris på det da det kom ut. Jeg likte atmosfæren, verdenen, historien og å slåss mot mennesker. For de som vil ha mer kjøtt på beina når det gjelder spillet som sådan, kan du lese vår anmeldelse fra da det først ble utgitt.

Når jeg blir kjent med Aloy igjen, har det som sagt gått mer enn syv år. Faktisk nærmer vi oss åtte. Jeg legger umiddelbart merke til at det rent teknisk sett ikke er noen tvil om at Zero Dawn Remastered ser ut slik jeg forestiller meg at det faktisk så ut i 2017. Men samtidig innser jeg at dette ikke er tilfelle. Det visuelle er uansett helt i toppklasse og definitivt noe av det teknisk vakreste du kan oppleve. Spesielt lyssettingen er fantastisk, men det er mange andre ting her som også er kraftig forbedret. En bemerkelsesverdig ting er at spillets befolkede steder føles mye mer levende med flere karakterer. Det er imidlertid litt merkelig oppførsel fra de nye figurene, som trasker rundt på klassisk vis, enten på stedet eller i sirkler. Men atmosfæren er mye tettere og mer folkelig. Hvis man sammenligner hvordan det faktisk så ut i februar 2017 med hvordan det ser ut i dag, er det ingen tvil om at det er lagt ned mye omsorg og arbeid i å heve nivået. I tillegg kommer mange timer med nytt motion capture-arbeid som gjør dialogsekvensene mye mer levende.

Men ... for ja - det er et ganske stort men, kan man spørre seg om det egentlig er noe poeng i å remastere et spill som er så "ungt" og fremdeles ser så utrolig bra ut. Horizon Zero Dawn så og ser fantastisk ut, og selv om denne versjonen av spillet er veldig bra, kan du filosofere over behovet for det i lang tid. Jeg mener, du kan argumentere for at vi kan få et annet i fremtiden som kjører i 120 bilder og i 8K der også karakterenes ansikter ser ut som de gjør i mellomsekvensene. Det er på en måte polerbart, igjen, hvis du ville. Når grunnlaget allerede er fantastisk vakkert, føles det tross alt litt unødvendig. I tillegg er det noen visuelle glitches, så helt perfekt er det ikke, uansett. Men på den annen side får vi sekvenser der Aloy snakker med noen som føles mye mer levende, vi får fantastiske væreffekter og lys, og vi får bosetninger med flere karakterer og mer liv og bevegelse. Hvis du også legger denne remasteren ved siden av oppfølgeren Forbidden West, har vi også to spill som ser mer sammenhengende ut sammen.

Jeg merker også at så snart jeg begynner på Aloys første reise igjen, er jeg hektet. Det er fortsatt et storslått og underholdende eventyr på så mange måter. Miljøene er utrolige, og når lyset faller mellom løvverket, stopper jeg opp og bruker spillets fotomodus. Actionsekvensene mot maskinene er ofte helt fantastiske, og i tillegg følger utvidelsen med, og hvis du eier originalen, men ønsker å oppgradere, er prisen for denne svært overkommelig.

Spillmekanikken som sådan er intakt, noe som gjør det litt begrenset rundt enkelte ting. Jeg husker at jeg i 2017 reagerte på at man ikke kunne hoppe opp eller over ting som nådde opp til knærne til Aloy, og klatringen er mer forseggjort enn i oppfølgeren. Men hvis du ikke har spilt dette på nesten åtte år eller skal oppleve eventyret for første gang, er denne versjonen enten en god grunn til å gjøre det igjen eller den beste måten å gjøre det på for første gang. Det er derfor ganske vanskelig å være motstander av denne nye versjonen når den er så fantastisk som den på mange måter er. Selv om jeg fortsatt ikke kan gi slipp på tanken om at det egentlig ikke var nødvendig.