Hvem har egentlig lyst til å spise en møkkete brødskive som har ligget i hjørne ved siden av toalettet? Ikke meg. Det er ikke så vanskelig å skjønne, og jeg godtar derfor at spillet ikke går god for det heller. Samtidig skulle jeg ønske at det faktisk var tilfelle. At en møkkete brødskive var det herligste folk flest kunne tenke seg, for da hadde jeg vært forbi nivå åtte i I Am Bread for lenge siden.
La oss spole litt tilbake først, for å få litt bedre begrep om hva I Am Bread går ut på. Med verdens første brødskivesimulator (håper jeg) har Bossa Studios forsøkt å utnytte trenden med humoristiske om enn nokså meningsløse simulatorspill, en trend som startet med Goat Simulator. I Am Bread går ut på å styre en brødskive fra A til B, fortrinnsvis uten å gjøre skiva mer møkkete enn nødvendig. Spillet er altså akkurat så dumt som det høres ut som, og på toppen av det hele treffer ikke humoren helt heller. Til dét er spillet alt for frustrerende, og prosessen med å guide skiva gjennom rommet er så slitsom og tålmodighetskrevende at det som er av latter ofte blir sittende fast i halsen før det endrer seg til et voldsomt sinne som tidvis utgjør en fare for omgivelsene.
Målet er altså å styre skiva frem til brødristeren på en så ren og hygienisk måte som mulig, men kontrollene gjør oppgaven betydelig mer vanskelig enn forventet. Brødets kanter fungere som slimete tentakler som suger seg fast i ting og tang. Du kan på denne måten åle deg både bortover og oppover, ved å veksle mellom hvilke hjørner som holder fast. Du kan også bære med deg enkelte mindre objekter.
Hvert hjørne styres av hver sin skulderknapp på håndkontrolleren, og ved hjelp av presisjon, smidighet og en stor dose trening (prøving og feiling) er ideen at brødskiva skal være en smidig ninja som hopper og danser gjennom nivåene. Dette har imidlertid ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er naturligvis en del av poenget at det skal være vrient å styre et stykke brød, men effekten er alt for overdrevet. Jeg tror faktisk du vil bruke mindre tid på å lære deg å spille fiolin, enn du vil bruke på å bli en mester i I Am Bread.
Å navigere seg rundt er en prøvelse på egenhånd, med Bossa Studios har ikke gitt seg der. Hvis du er uforsiktig drar nemlig skiva med seg støv, maur, glasskår og det som verre er. Blir skiva for møkkete taper du, og spillet blir derfor raskt forvandlet til en avansert labyrint der man gjør alt for å unngå å berøre gulvet. Hele tiden må du holde oversikt over to parametere. Hvor mye "edibillity" brødskiva har igjen, altså i hvor stor grad man fortsatt kan spise den, og hvor mye grep du har å rutte med. Selv om brødskiva av ukjente årsaker er i live kan den nemlig ikke klamre seg fast for evig og alltid. Etter en stund mister den grepet, som regel når du befinner deg over en søppelbøtte, eller en balje med vann, eller noe annet som gjør skiva totalt uspiselig. Og da må du begynne på nytt. Igjen og igjen.
Slik fungerer historiedelen til I Am Bread, men hvis du går lei trenger du ikke fortvile. Du kommer til å være fortvilet, men det er av andre grunner. Det finnes nemlig flere andre spillmoduser å bryne seg på. Disse er sjelden fulltreffere, men de tilbyr i det minste andre utfordringer enn sinnemestringskurset spillet ellers består av.
Den mest underholdene modusen er "Rampage", der du skal skape total ødeleggelse i rollen som en baguette. Dernest har vi "Zero G", der brødskiva har blitt utstyrt med en jetpack og flyter rundt i et vakuum. Også her skal man finne veien til brødristeren, og også her er kontrollene krevende. Zero G er derimot mindre frustrerende enn Story Mode, da man kan flyte gjennom miljøene på en betydelig roligere måte. Videre har vi checkpoint-løpet Bagel Race, samt en modus kalt Cheese Hunt (der man jakter etter ostebiter å smøre seg inn med), men ingen av disse klarer å engasjere noe særlig. Det samme gjelder også Free Roam, som i praksis er hovedmodusen med enda mindre mål og mening.
Okay. Nå har jeg vært ganske grinete helt siden begynnelsen, men jeg skal innrømme det. I Am Bread er ikke helt uten sin sjarm. Tidvis er spillet faktisk riktig så sjarmerende, og jeg setter pris på den fengende musikken. Jeg ser også verdien i det helsprøe konseptet og de vriene kontrollene, hadde det bare ikke vært så forbanna overdrevet.
De har dratt stikken for langt, og resultatet er at øyeblikkene da jeg omsider klarer et nivå føles mer som en lettelse enn som tilfredshet. På tilsvarende vis er det ikke umulig å ha det gøy med I Am Bread, men da jeg så tilbake på et fullført nivå var som regel konklusjonen at opplevelsen først og fremst hadde vært en prøvelse. En prøvelse med en anelse av et glimt i øyet av og til, men fremdeles en prøvelse. Jeg forstår at I Am Bread er rettet direkte mot Youtube-generasjonen, og i så måte er konseptet er allerede en suksess. Samtidig er det en kjensgjerning at det er mye morsommere å se på andre spille I Am Bread enn å spille det selv.