Ilomilo

Det er så søtt og bra at man nesten knekker. Ilo og Milo er to fargeglade krabater som hver dag treffes i en park for å drikke fruktte og mumse kaker (en dag teller de smulene. Det er 47 stykker). Men hver dag forvandles parken - eller så er det Ilo og Milos hukommelse som spøker - og de skilles ad. Sørgelig. Så sørgelig at de i to separate verdener gråter så mange tårer at det dannes en flod.

Ilomilo er et gåtespill hvor man tar kontroll over begge disse to. Målet er å gjenforene dem i hvert brett ved å vandre gjennom superkoselige nivåer bestående av blokker. Iblant finner man nedsenkbare broer som kan plukkes opp og bæres videre for bruk i andre gåter. Fra tid til annen blir man hindret av "stoppblokker" der hodeskaller hopper frem når du nærmer deg. Rundt omkring finnes også piler som lar deg, i ekte Super Mario Galaxy-stil, trosse gravitasjonen og gå på siden eller undersiden av klossen.

Utfordringen går ut på å ta med seg broer til rett sted, lure stoppblokkene, aktivere heiser og plassere Ilo og Milo på rett sted. Det tar ikke lang tid før det begynner å bli vanskelig, så la ikke det sjarmerende ytre lurer deg. Lange tenkepauser og omstillinger er helt nødvendig.

Ilomilos verden er unik, men det finnes fortsatt spor av andre spill. Little Big Planets visuelle design, Super Mario Galaxys gravitasjon (som sagt) og humoren fra Rares spill. Bare å se seg omkring på husene og de snirklete konstruksjonene som henger i løse luften er en nytelse i seg selv. Musikken og lydeffektene er også verdt å nevne.

Trekkspill, blokkfløyter og merkelige rytmeseksjoner legger an en koselig stemning, men selv om musikken er livlig blir den aldri påtrengende. Jeg må i tillegg nevne lydeffektene, som er både subtile og pene. Når Ilo prøver å gripe en kloss som Milo står på (bare i en annen vinkel) hører man en avkreftende "nah-ah"-lyd og et rist på hodet fra spillfiguren.

Et trykk på Y-knappen zoomer ut kameraet for å få et bedre overblikk. Akkurat dette er ikke helt smertefritt, da det å rotere kameraet er begrenset til å veksle mellom fire lag. Her hadde det vært optimalt med et fullstendig fritt kamera - selv om jeg ikke kan påstå at det forstyrrer opplevelsen nevneverdig.

Her finnes 49 brett og de går relativt kjapt å gjennomføre, men gjenspillingsverdien er helt grei til å være et gåtespill. Iløpet av brettene kan man samle såkalte Safkas som låser opp bonusmateriale, Ilo og Milos minner kan innhentes via fragmenter spredt omkring i omgivelsene og poengtavler på nett gir insentiv til å klare brettene med så få bevegelser som mulig.

Når Ilo og Milo gjenforenes, for så å danse en dans som kan smelte selv det hardeste hjerte, da er det vanskelig å være kynisk. Jeg gir opp, begir meg videre til neste brett til tross for at klokken beveger seg mot natt og hyller svenske Southend Interactive. Ilomilo er et puzzle-spill av aller høyeste rang.