Inazuma Eleven 3: Lightning Bolt/Bomb Blast

Fotballspill. Jeg vil tippe de fleste øyeblikkelig tenker på FIFA og Pro Evolution Soccer-seriene. Ikke at det bryr meg noe særlig ettersom jeg overser spillene fullstendig. La oss bare få det klart: Min interesse for fotball er så nærme nullpunktet som det kan komme. Jeg forsøkte å unngå ethvert møte med sporten gjennom skolegangen, og jeg har kun spilt ett FIFA-spill i omtrent ti minutter før jeg kjedet meg. Jeg er virkelig ikke personen du vil at skal anmelde et fotballspill.

Det betyr ikke at jeg ikke er villig til å gi sport en sjanse til å underholde meg gjennom spillmediene. Jeg har ofte tenkt «hva måtte et fotballspill ha gjort for å underholde meg?», vel, det er her Inazuma Eleven 3: Lightning Bolt/Bomb Blast kommer inn. Her har vi spill som kombinerer fotball med japanske rollespill. Fotballkamper hvor man kan sparke ballen og se den fly mot mållinjen som en brennende komet. Assosiasjonene falt raskt til filmen Shaolin Soccer. Dette var mer enn nok til å vekke min interesse, og jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Kanskje dette er spillet som vil la meg åpne opp døren for sportspill?

Så, hva er Inazuma Eleven 3: Lightning Bolt/Bomb Blast? Jo, du har kontroll over Inazuma National, et japansk ungdomslag som har blitt valgt ut til å representere landet sitt i den verdensomspennende turneringen Football Federation International (FFI), hvor ungdomslag fra hele verden barker sammen og kjemper om verdensmesterskapet. Det er din oppgave å trene opp laget og lede dem til seier.

Stort mer historie er det ikke i spillet. De fleste hendelsene utspiller seg rundt spillets hovedperson, Mark Evans, og den sekundære hovedpersonen (avhengig av om du har Bomb Blast eller Lighting Bolt). Det er disse småhistoriene som driver hovedhistorien fremover, men dessverre klarer ikke historien å gripe eller engasjere på noen måte. Til tross for at det meste er bundet opp til hovedhistorien, er det ikke spesielt minneverdig. Til tider er det faktisk meget uoversiktlig.

Største problemet jeg hadde med historien er at den ikke er særlig vennlig mot nye spillere. Dette er tredje spill i serien, og spillet gjør lite for å oppdatere deg om hva som har skjedd til nå. Så når referanser til tidligere hendelser og karakterer dukket opp, ble jeg sittende som et stort spørsmålstegn.

Det er heller ikke lett å få tilknytning til de forskjellige figurene i spillet. Laget ditt har 11 spillere når du starter, og du kan ha tre stykker med deg ut på banen sammen med Mark Evans. De gjenværende blir sittende som reserver inntil du bestemmer deg for å bruke en av dem, noe jeg aldri følte for å gjøre, så resten av laget ble nådeløst offer for min komplette apati.

Du kan også få nye spillere ved å ta dem fra lag du har beseiret, eller bare kjøpe dem fra automater (ja, faktisk). Noe som egentlig er litt meningsløst ettersom de eleve spillerne du har fra før av nesten alltid er på et høyere nivå. Men dette sikkert gøy for de som virkelig vil sette seg inn i å skreddersy sitt eget lag.

Men nok snakk om alt det andre. La oss prate om det essensielle i ethvert fotballspill, nemlig kampene. Her kommer rollespill- og fantasy-elementene inn i bildet, og vi kan utføre en hel rekke med spesielle teknikker. Send ballen flygende inn i mål som en drage, hev opp en fjellvegg fra bakken, fly over banen og mye mer. Det hele er meget spektakulært, og ser utrolig kult ut på 3D-skjermen. Det skuffer ikke. Bare synd at det kun er i disse sekvensene vi får litt action på 3D-skjermen.

Inazuma Eleven 3: Lightning Bolt/Bomb Blast bruker nemlig kun den nederste skjermen til gameplay og filmsnutter, med en touch-kontroll ikke veldig ulikt det vi fant i The Legend of Zelda: Phantom Hourglass. En styremåte jeg aldri var noen fan av. Du bruker pennen til å dra spillerne i den retningen du vil ha dem til å løpe, trykker for å skyte eller score mål, samtidig som du bruker tommelspaken til å navigere kameraet rundt på banen. Det hele var meget klønete og jeg følte aldri at jeg hadde ordentlig kontroll over spillet.

Er man ikke i kamp så har spillet en mer standard kontroll med knappene, og du bruker mesteparten av denne tiden på å løpe rundt i de forskjellige områdene i spillet. Dette blir veldig ensformig i lengden, og de meste av oppdragene består av å løpe til sted X for å snakke med person Y. Et japansk rollespill er heller ikke komplett uten random encounters, og Inazuma Eleven er intet unntak.

I kjent stil blir du kastet inn i en kamp når du vandrer rundt, og her er det selvsagt fotballkamper man havner i. Disse kampene har kun som mål å hjelpe deg å øke nivået til laget ditt slik at du kan lære deg flere teknikker og få noen nye gjenstander. Ikke spesielt utfordrende og det blir kjedelig veldig raskt, spesielt kan det plage dem som bare vil komme seg gjennom historien.

Som i mange andre japanske rollespill, er det engelske stemmeskuespillet den svakeste siden. Jeg har hørt mye horribelt stemmeskuespill før, men dette tok virkelig kaka. Ikke nok med at det hørtes ut som om samme stemmeskuespiller spilte mange av figurene, de fleste prater med britisk aksent og slang. Ikke at jeg har noe mot britisk aksent, men her ble det for mye av det gode.

Uansett, jeg holdt ut de indre øreblødningene og kom meg gjennom spillet. Konklusjonen er at jeg har delte meninger om spillet. På en side så er deler av spillet faktisk underholdende, og jeg fikk litt sansen for de overdrevne kampene. Dessuten er selve konseptet med å kombinere fotball med mer historiedrevet gameplay absolutt interessant. På den andre siden var historien kjedelig, og den krever at du kjenner til de tidligere hendelsene og figurene for å forstå alt. Kampkontrollene kunne vært bedre, og grafikken er heller ikke så veldig mye å skryte av. Joda, spillet kom jo ut på DS først, men litt mer finpuss hadde ikke skadet, og det å overse 3D-skjermen er jo et tap.

Alt i alt er det ikke et elendig spill (selv om jeg godt kunne vært foruten stemmeskuespillet). Er du en fan av serien eller har kjennskap til anime-serien, så vil du nok ha det gøy med Inazuma Eleven 3: Lightning Bolt/Bomb Blast. Men for dem som ikke har spilt de tidligere spillene kan det fort bli forvirrende å henge med. Det har ikke gjort noe for å øke min interesse i fotball, men det gjorde i alle fall sporten interessant nok til at jeg kunne henge med.