Inazuma Eleven: Victory Road

I 2025 gjenopplivet Level5 to av sine mest elskede serier fra Nintendo 3DS, Fantasy Life og Inazuma Eleven. Femten år etter Inazuma Eleven 3 får vi endelig servert neste tittel i den fantasifulle JRPG-serien om barneskoleelever som drømmer stort og vil ta over verden med sitt magiske fotballspill, og den treffer hardt midt i blinken. Level5 klarer nok en gang, kanskje bedre enn noen gang før, å fange fotballens drama og eventyr og skru det opp til elleve, men i en innpakning som er trygg, fargerik og full av glede. Det er rett og slett fantastisk.

Det har skjedd et generasjonsskifte i Inazuma Eleven-universet. Mark Evans, som var hovedpersonen i de originale titlene, spiller ikke lenger fotball. Nå er det sønnen hans, Harper, som løper på banen. Han er et ekte vidunderbarn. Ingen kommer i nærheten av talentet hans. Faktisk kjeder han seg og tar spillet for gitt. Overfor ham står Destin Billows. Destin er vår hovedperson, og helsen hans hindrer ham i å leve ut drømmen om å spille fotball. Han må begynne på en ny skole der det er forbudt å sparke ball. Derfor tror Destin at han her kan unnslippe drømmen sin. Han tror han kan unnslippe sin skjebne, men det tar ikke lang tid før han møter problembarnet og bråkmakeren Briar. Han får utløp for frustrasjonen sin ved å starte slåsskamper med bøller rundt om i byen. Destins skarpe fotballhjerne ser hvordan Briar vinner disse gatekampene med sin overlegne beinstyrke og innser at her går et stort fotballtalent til spille, noe som tenner lidenskapen hans på nytt. Han kan kanskje ikke lenger spille fotball selv, men han kan være trener. Snart starter han et fotballag, men som nevnt er det forbudt å spille fotball på skolen. En skandale for mange år siden tvang skolen til å forby sporten for å redde sitt rykte.

De første ti timene av spillet går derfor med til å navigere i et politisk spill på skolen i stedet for å spille fotball. Skolen er gjennomsyret av korrupsjon og konspirasjoner. Dette har vi sett før i japanske rollespill som Persona 5, men her blir ikke disse temaene egentlig kommentert. De blir egentlig bare brukt som en slags politisk labyrint som Destin og resten av de fotballglade elevene må navigere seg gjennom. Det er ikke det at spillet trenger å fordype seg i dette tunge temaet, men man kan ikke unngå å si at det er et dypt problematisk skolesystem som kan være litt distraherende i begynnelsen av historien, nettopp fordi det ikke er et system som må nedkjempes og demonteres, men bare navigeres diplomatisk, og så trekker vi bare på skuldrene når fotballen blir tillatt igjen - for selvfølgelig blir den tillatt igjen. Vi må på en måte akseptere premisset om at dette spillet handler om en gjeng syvendeklassinger uten foreldre eller andre ansvarlige voksne i mils omkrets.

Når historien fungerer godt, er det fordi den er pakket inn i alle animeens dyder og synder. Alt er ekstra dramatisk. Det er overfortalt, alt skal understrekes og utbroderes. Karakterene snakker høyt om seg selv som om de skulle presentere en novelleanalyse i en dansktime, og merkelig nok fungerer det. Det fungerer som bare det kan i en anime. Man ender opp med å bry seg om alle de sprø karakterene man møter gjennom spillet, selv om de av og til er slitsomme på en måte som karakterer bare kan være i anime, og når de er på fotballbanen, kunne det like gjerne vært en kosmisk kamp mot ondskapen enn en mindre turnering i en idrett.

Kanskje er min referanseramme når det gjelder japanske rollespill for snever, men jeg kan ikke unngå å se Inazuma Eleven som Persona med fotball. Hvis du går inn og tenker at du bare skal spille fotball, vil du bli overrasket. En stor del av tiden går med til å bli kjent med byens innbyggere: hjelpe en dame med å finne katten sin, spise nudler eller "slåss" med sikkerhetsvaktene på skolen. Disse interaksjonene foregår i turbaserte kamper basert på et stein-saks-papir-system. Å hjelpe en gammel dame over gaten er en turbasert kamp der du velger angrepene dine ved å komme med hjelpsomme kommentarer og oppmuntrende bemerkninger. Det er ganske morsomt, men systemet blir fort ensformig og kan av og til bli litt for tungvint. På den annen side gir alle disse kampene belønninger og utstyr som kan brukes på banen. I tillegg er det også sideaktiviteter som trening og vennskapskamper som er viktige for å oppgradere laget ditt, og når du endelig får spille fotball, begynner alle disse aktivitetene å gi mening. Alt i alt er spillets historiemodus en suksess. Det føles virkelig som å spille gjennom en hel sesong av en kul sportsanime.

Det er imidlertid fotballkampene som er spillets sentrale gameplay, men vi er langt fra EA Sports FC. Realisme er ikke hovedfokuset. Kampene foregår i sanntid, men når to spillere kolliderer, blir det et oppgjør der hver spiller får lov til å velge en evne eller et angrep. Disse beregnes i en pott med forsvarspoeng og angrepspoeng, og spilleren med høyest poengsum vinner kampen. Det samme gjelder når man scorer. Det er ikke nok å slå den perfekte pasningen og plassere ballen riktig. Målvakten har en egen poengsum. Når et skudd blir skutt mot dem, trekkes skuddets angrepspoeng fra denne poenggruppen, og hvis den når null, lander ballen i mål. Derfor bør du spille ballen rundt så mye som mulig og bruke spesialbevegelser for å optimalisere et skudd på mål. Det høres komplisert ut, og jeg må innrømme at jeg synes det var litt forvirrende. Jeg forstår fortsatt ikke helt hvordan alle disse tingene beregnes, men hvis du synes dette gameplayet er morsomt, er det mange muligheter til å fordype deg i det. Alle spillernes spesialbevegelser er de visuelle høydepunktene i fotballkampene. Hver gang du utfører en av dem, flyr det rundt med ild og lyn og merkelige skapninger. Det er en fryd å se på. Den eneste ulempen her er at det også stadig avbryter spillet, og når du har sett et bestemt trekk mange ganger, begynner det å bli litt kjedelig.

Mengden innhold i et spill er ikke nødvendigvis en indikator på kvalitet, det sier seg selv, men det er likevel flott når det kommer et spill som er spekket med innhold, og det er Inazuma Eleven, og heldigvis trenger du ikke å betale ekstra for noe av det. Level5 fortjener ros for ikke å overdrive med mikrotransaksjoner og ekstrapakker, selv om de lett kunne ha gjort det her. I tillegg til spillets hovedhistorier, finnes det en helt annen historiemodus. Ja, det er to historiemoduser. Den andre kalles Chronicle Mode, og den har en ekstra dose anime. Når introsekvensen ruller i denne modusen, begynner du å lure på om du ved et uhell har startet en episode av Neon Genesis Evangelion. For å redde verden fra ødeleggelse må du reise tilbake i tid og finne hemmeligheten bak Keshi, en slags ånd som visse fotballspillere har evnen til å påkalle. Dette gjøres ved å spille kamper fra høydepunktene i hele Inazuma Eleven-serien. I tillegg til de to historiemodusene kan du også lage ditt eget lag som du kan spille online-kamper med, og du kan til og med bygge din egen by der laget ditt kan trene.

Inazuma Eleven: Victory Road Inazuma Eleven har sine problemer: enkelte aspekter er for repeterende og monotone, og alle de mange poengsystemene kan være vanskelige å forstå, men alt i alt er det et veldig bra spill. Du trenger ikke nødvendigvis å være fotballfan for å ha glede av det. Tvert imot kan du kanskje synes det er for rart hvis du bare er interessert i fotball. Hvis du liker japanske rollespill som Persona eller elsker de overdrevne og dramatiske effektene som bare sportsanime kan by på, er Inazuma Eleven et komplett Golden Goal.