Independence Day: Resurgence

Katastrofefilmen Independence Day fra 1996 har en aldri så liten særpreget plass i mitt hjerte. Det er en film som på ingen måter er perfekt, men som samtidig balanserer alt det uperfekte på en perfekt måte og lager en meget underholdende historie om menneskets kamp mot invasjonen fra verdensrommet. Dessuten har den en av filmhistoriens klart beste og mest minneverdige taler. Dette, og mer til, er en av grunnene til at en venn av meg har det som tradisjon å se Independence Day hvert år på kvelden den 17. mai, en tradisjon jeg raskt slang meg på da jeg flyttet til Oslo for ti år siden.

Etter å ha sett oppfølgeren på kino, kan jeg raskt slå fast at Independence Day: Resurgence er milevis unna å oppnå samme status, og at 17. mai-tradisjonen fortsatt blir forbeholdt den første filmen (i hvert fall for mitt vedkommende).

Oppfølgeren lanseres tjue år etter originalen, og det er akkurat så lang tid det har gått innad i filmen også. I løpet av de tjue årene har menneskeheten klart å bygge seg opp igjen fra ruinene, og tilgangen på romvesen-teknologi har gjort filmens 2016 temmelig annerledes fra det vi ser i vår egen hverdag. Samtidig er ikke fremgangen uten forbehold, og verden har gjort sitt for å forberede seg på et nytt fremtidig angrep fra romvesenene.

Gjett hva? Angrepet kommer. Og hva mer? Joda, romvesenene kommer i større og sterkere form enn noensinne, hvilket betyr en ny invasjon, nye byer som legges i ruiner og rom for nye helter å stikke seg frem.

Det høres lovende ut alt sammen, og starten av filmen legger opp til et veldig lovende premiss. Dessverre svikter det på så mange plan at sluttresultatet blir mer enn en suppe. Det blir faktisk kjedelig, og det er en synd en katastrofefilm ikke kan tillate seg.

Først og fremst skyldes kjedsomheten et slett skuespill. Regissør Roland Emmerich har hentet inn flere av skuespillerne fra den første filmen, hvorav de fleste av dem makter å gjøre en helt grei jobb. Langt verre er det derimot med den nye generasjonens helter som filmen forsøker å selge oss. Her er det bare å riste på hodet og håpe at deres scener blir så korte som mulig, for her mangler alt det en slik film trenger. Null karisma, null humor, null sjarm og relativt lite talent. Det er synd, for bare med noen små endringer i historien kunne man fort fått noen interessante nykomlinger. Hva med å trenge litt dypere inn i psyken til Dylan og Patricia, som bare var barn i den første filmen, og se hvordan de tjue år senere takler det å være barn av så store helter? Hva med å se mer av den oppvoksende generasjonen som ikke husker den første invasjonen og hvordan de skaper en generasjonskonflikt? Eller hva med å faktisk gi de nye heltene en personlighet, i stedet for å la flere av dem bare bli uinspirerte bakgrunnskulisser?

Deretter må det trekkes frem at filmen aldri ser ut til å forstå seg selv. Den første filmen visste at den var teit, men klarte likevel å skape god underholdning ut av det teite og søkte premisset. Hvordan? Ved å ta seg selv akkurat passe seriøst og useriøst på en og samme tid. Det var en film som lo romvesenene opp i trynet, samtidig som den klarte å formidle skrekken og panikken som oppstår når millionby på millionby blir sprengt tilbake til steinalderen.

Denne faktoren er så å si fraværende i oppfølgeren. Det er mildt sagt slående effekter vi møter, og det er faktisk temmelig spektakulære ødeleggelsesscener vi blir vitne til. Allikevel klarer ikke filmen å formidle alvoret og dramatikken ved dette. Vi kjenner aldri på panikken, skrekken eller sorgen. Når sant skal sies blir filmen nesten overraskende fort ferdig med ødeleggelsene, og det synker liksom aldri inn verken hos oss eller rollefigurene. Man får litt følelsen av at filmens figurer tenker «Å ja, var det i dag romvesenene skulle angripe? Jaja, ikke så mye å gjøre med det, egentlig. Vi får nå bare plukke opp et våpen og se hva vi kan gjøre med det. Hva, millioner døde på få minutter, sier du? OK, ikke så mye å gjøre med det.» Det er så lite panikk og skrekk inne i bildet at man lurer på om rollefigurene i det hele tatt bryr seg om at menneskehetens eksistens står på spill.

Samtidig er ikke filmen helt blottet for underholdningsverdi. Det er fortsatt moro å se hvor langt menneskeheten har klart å komme etter tjue år, og et par av de tilbakevendende skuespillerne vet hvilke sko de har å fylle. Dessuten får vi noen scener med slående effekter, spektakulær action og noe å humre litt av. Det er bare så synd at disse scenene er i kraftig mindretall.

Independence Day: Resurgence er en film som står på kjempers skuldre, men fortsatt klarer å skli på isen og brekke lårhalsen. Det er ikke en film man nødvendigvis angrer på at man har gått og sett, men det er ekstremt langt unna å bli en ny klassiker. Og sammenligner man det hele med den første filmen, kan denne bare gå hjem og vogge.