Indiana Jones and the Great Circle: Inntrykk etter å ha spilt en nesten ferdig versjon

Jeg har alltid vært litt forvirret over eksistensen av Indiana Jones and the Great Circle. Som floppen med Indiana Jones and the Dial of Destiny viser, er det ikke så mye hype rundt den gamle, støvete arkeologen som det en gang var, og selv om Machine Games er en betrodd hånd, føles det ikke som om behovet for et Indiana Jones-spill er der. Det var jo det Uncharted og Tomb Raider oppnådde. Men da jeg gikk inn i lokalet for denne forhåndsvisningen, et historisk landemerke i London som hadde blitt omgjort til Marshall College, var det vanskelig å ikke bli revet med i eventyret Machine Games introduserte oss for.

Etter en buggy start, som riktignok skyldtes PC-en jeg spilte på, og ikke noe som hadde med spillet å gjøre, var jeg i gang med nok et verdensomspennende eventyr med Indiana Jones i hovedrollen. Troy Baker gjorde i hvert fall et stort sett anstendig inntrykk av ham. Etter å ha fått juling av Tony Todd, drar vi fra Marshall College til Vatikanet, hvor vi får et kortere, mer lineært oppdrag før vi setter kursen mot Giza. Totalt brukte jeg omtrent to timer med spillet.

Mesteparten av den tiden tilbrakte jeg på huk for å utforske hemmelighetene i omgivelsene. Som kreativ leder Axel Torvenius fortalte oss under en presentasjon før dagens hands-on-segment, er dette spillet først og fremst et eventyr, dernest action. Indy er ikke en Rambo-lignende figur, han kan ikke storme inn mot horder av fiender. I stedet bruker han kløkt og pisk for å unngå fiender eller ta dem ut når de ikke forventer det. Snikespillet er delvis Hitman, i og med at du kan finne forkledninger, sabotere maskiner og generelt gjøre livet vanskeligere for nazistene før du slår dem i hodet med en spade, samtidig som det er delvis Dishonored i form av den vertikale banedesignen og de mange valgmulighetene du får i en bane for å fullføre målet ditt. Det blir til en morsom blanding som forsterkes av den campy, til tider tegneserieaktige volden.

Siden det meste av kampene i Indiana Jones and the Great Circle er begrenset til knyttnevene dine og gjenstandene du finner på bakken (alt fra en skiftenøkkel til en gitar kan brukes til å ta deg ned), vil du bli glad for å vite at nærkampene er enkle, men effektive. Du har muligheten til å unnvike og blokkere, men det går ofte raskere å få fiender i bakken ved å slå dem i hodet om og om igjen, mens du nyter den dumpe lydeffekten av hvert slag. Ved å gjøre kampene mer sprø i sin voldsomhet, ved å la deg sende nazister i lufta med en rask kombinasjon eller få dem til å bli en flagrende filledukke med en spade i bakhodet, holder det den morsomme eventyrånden i live i spillet. Hvis vi hadde gått for langt inn i realistisk vold, kunne det risikert å ødelegge moroa du forventer av Indiana Jones, den munterheten som skiller ham fra andre. Indys knyttnever og gjenstandene som diverse søppelbøtter etterlot seg, var mine primære våpen, men pisken og revolveren tjener også sine formål. Pisken er et distraksjonsverktøy som kan brukes til å stoppe en fiende som sikter rett mot hodet ditt, mens revolveren er en sikker måte å sette en permanent og høylytt stopper for et hvilket som helst møte. Våpenbruk er ikke høydepunktet her, som forventet, men du kan likevel plukke opp rifler og maskinpistoler for å gå løs på fiendene dine hvis du ønsker det.

Som nevnt kan du bruke pisken i kamp, men du kan også bruke den til å forflytte deg på kartet. Du kan klatre opp, klatre ned og svinge deg med pisken for å komme deg rundt og nå nye utsiktspunkter. Noen av piskesvingene er litt klønete, og det kan være litt vanskelig å finne riktig vinkel eller å få Indy til å innse at du vil at han skal klatre, men for det meste fungerer det etter hensikten. Det er egentlig ikke så mye å si om pisking, eller traverseringen generelt. På grunn av de større områdenes åpne natur er det mer å utforske og flere sjanser til å bruke pisken, men det skaper en mindre filmatisk følelse totalt sett. Giza-kartet føltes til tider litt oppblåst, for selv om du kan reise raskt mellom visse punkter ved hjelp av skilt, er det langt mellom dem, noe som fører til at du må tilbringe mye tid til fots for å komme deg fra det ene interessepunktet til det neste. Interessepunkter og steder som spillet faktisk ønsker at du skal bry deg om, fungerer godt, og det er givende å finne ut av både de enklere og vanskeligere gåtene du kan låse opp.

Hver gang du finner noe i Indiana Jones and the Great Circle, enten det er en haug med penger som en nazioffiser har lagret, et brev fra en interessant person eller en gjenstand, får du eventyrpoeng. Disse brukes til å kjøpe deg oppgraderinger, som kommer fra bøker du også må finne på kartet. Det er mange oppgraderinger å gi Indy i spillet, fra ekstra helseregenerasjon til økt skade i nærkamp og ubevæpnede takedowns. Jeg har for det meste blandede tanker om Adventure Points-systemet. Utforskning bør selvfølgelig oppmuntres i et Indiana Jones-spill, men det kan noen ganger føles som om det bremser det som kunne vært et filmatisk tempo, hvis du vil grave etter oppgraderinger. Det kommer nok til å være en personlig preferanse, som jeg ikke har gjort meg opp noen mening om ennå. Førstepersonsperspektivet er også noe jeg var ganske usikker på til å begynne med. Etter å ha spilt med det, er jeg imidlertid helt rolig. Det er ikke den beste måten å leve seg inn i et eventyr med Indy på, etter min mening, men det er det beste perspektivet for det Machine Games ønsker å gjøre med Indiana Jones and the Great Circle, noe som gjør at kampene og snikingen føles mer oppslukende.

Alt i alt er jeg fortsatt ikke helt sikker på hvem Indiana Jones and the Great Circle er for. Jeg hadde det gøy med det, og det var veldig gøy å utforske, men jeg tror jeg trenger mer av en idé om hele opplevelsen før jeg virkelig kan anbefale det eller ikke. Hvis det bare er noen få åpne områder som Giza, og flere strammere, lineære nivåer som Vatikanet, kan det imponere over all forventning, men ellers kan oppblåstheten risikere å sette inn.