Infamous: First Light

Så var jeg her igjen. Ved Space Needle, Latte Owl og den bilvasken som har et selvlysende skilt av en rosa elefant. Nok en gang rir jeg på toppen av monorailene, hopper mellom hustak og banker opp DUP-agenter. Seattle er fortsatt Seattle, og Infamous: First Light bærer kraftig preg av Infamous: Second Son.

I Infamous: First Light inntar du ikke rollen som Delsin, men spiller i stedet som Fetch. De som kom et godt stykke inn i Second Son vil huske damen med lilla hår, hullete klær og fortid som fengselsfugl og narkotikamisbruker - en fortid vi endelig får se nærmere på. Fetch er tatt til fange av DUP, en organisasjon som nådeløst jakter ned mennesker med superkrefter og fengsler dem. Vi følger henne i det hun trenes opp i DUP sine lokaler og mens hun forteller om hendelsene som ledet opp til at hun ble satt bak lås og slå.

Historien knyttes godt inn i Infamous-universet, og selv om den begynner i et voldsomt hastverk, sveises den etter hvert sammen til en interessant og til dels spennende fortelling. De nye karakterene man møter på rangerer fra anonyme til kvalme, kanskje fordi dedikerer lite tid til karakterbygging før det går løs på selve hendelsesforløpet. Spillets superstjerne er dermed, uten tvil, Fetch selv.

Fetch er sympatisk og stort sett troverdig i sin nye hovedrolle. Hun har den fargerike personligheten Cole MacGrath aldri hadde og er et par hakk lavere på klyse-skalaen enn Delsin Rowe. Neonkreftene hennes har jeg heller ingenting å utsette på. Hun har et mer imponerende spesialangrep, er mer manøvrerbar og har et variert neon-arsenal som topper det Delsin hadde. Faktisk fungerer Fetch sine krefter så bra at jeg ikke savner røyk, strøm, is eller lys. Infamous: First Light rendyrker én ting, og det later til å være et godt valg.

Fetch virker både kjappere og sterkere enn Delsin. Biler kan skytes i stykker uten mye anstrengelse og DUP-soldater kan tas ned i hopetall ved å sikte seg inn på deres svake punkter. Dessuten er nærkamp-delen endelig blitt pusset på. Det er fortsatt lite variasjon i angrepene man kan utføre, men Fetch sine rasker slag og evne til å hoppe fra fiende til fiende gir Infamous-serien et lite innslag av Arkham-spillene. Det kan jeg ikke klage på.

Man bruker rekordlite tid på å absorbere omgivelsene sine. Utvikler Sucker Punch har tatt høyde for at det er langt mellom absorberbare neonskilt og gitt Fetch en langt større ammunisjonsreserve enn noen av Infamous sine tidligere hovedkarakterer har kunnet skryte på seg. Følgelig er Infamous: First Light kanskje litt lettere enn sine forløpere, men man føler seg til gjengjeld vel så mektig.

Fetch kunne nesten ha båret spillet sitt alene, og det er bra, for til tider gjør hun akkurat det. Infamous: First Light minner nemlig mye om sin forgjenger, og for en som til slutt så seg lei på Infamous: Second Son, vil det nok bli for mye av det gode. Mesteparten av spillet settes til den ene halvparten av Seattle, som er relativt uendret, og tross et nytt karaktergalleri og noen nye sideoppdrag, er det overraskende hvor mye déjà vu utvikleren klarer å presse inn i de tre timene spillet strekker seg over.

Sideoppdragene er i teorien ferske, men de er veldig like andre oppdragstyper fra serien. Der man i det første Infamous skulle finne et sted basert på et bilde, skulle man i Second Son finne et kamera basert på hva det filmer. Det føltes veldig likt. Nå skal du finne en flygende kameradrone, og selv om det er bemerkelsesverdig mye morsommere enn å finne et stillestående et, så merker man at det begynner å tære på tålmodigheten å lete etter kameraer og bilder gjennom flere spill.

Det blir verre når disse minioppdragene gjør inntog i selve historien, og når de øvrige oppdragene dessuten gjentar seg. Å stå på taket til en buss og beskytte den mot angripende fiender var greit nok de gangene man gjorde det som Cole MacGrath, men ikke morsomt nok til at jeg vil gjøre det to ganger til som Fetch.

Nå som det er sagt, ender vi opp med en naturlig konklusjon. Infamous: First Light er for deg som vil ha mer av det du fikk i Infamous: Second Son. Spillet retter opp i noe av forgjengerens smårusk og gir oss en verdig utvidelse av Infamous-universet med en kort og solid historie. De store endringene uteblir derimot, og du bør vite at du ikke får oppfylt eventuelle ønsker om å traversere store, nye områder eller om å kjempe mot unike fiender eller monstre. Utfordringsmoduser og rangeringstavler fyller dessuten Infamous-universet med nytt mål og mening, og ønsker du å tilbringe mye tid med spillet etter du har rundet det, kan dette være løsningen. Alt i alt, er dette for deg som ønsker å utvide besøkelsestiden i kjente, kjære omgivelser.