Infinite Undiscovery

Jeg innrømmer gjerne at jeg har en svakhet for japanske rollespill. Lange historier om små barn med sverd og tryllestaver som bekjemper 100.000 monstre for å redde verden fra en eller annen miljøkatastrofe. Jeg forelsker meg lett i musikken, figurene og stemningen i japanske rollespill. Overepiske historier, dramatiske rollefigurer og en evig jakt på erfaring og nye ferdigheter. Noen av mine beste spillminner er fra Chrono Trigger, Lufia, Final Fantasy VI og Dragon Quest VII.

Men det har vært langt mellom de gode rollespillene på nestegenerasjonskonsollene. Jeg har hatt det moro med Blue Dragon, og Lost Odyssey var overraskende bra. Og jeg hadde forhåpninger til Infinite Undiscovery, til tross for den utrolig fjollete tittelen. Men dessverre ble jeg ganske skuffet.

Infinite Undiscovery handler om verden der en ond organisasjon har lenket planeten fast til månen, noe som forstyrrer den naturlige balansen til planeten. Du spiller en ung og lat helt, Capell, som ved en feiltakelse blir reddet fra fengselscella si fordi han likner på en prikk på opprørshelten Sigmund som forsøker å redde planeten ved å kappe lenkene til månen.

Capell er, for en gangs skyld, ikke en naiv og dumsnill helt med hukommelsestap som står i første rekke for å ofre seg selv for å redde verden. Han er feig og lat og vil helst ikke være med å slåss. Men denne karakteristikken, som burde vært med på å gjøre spillet til et unikt rollespill med en egen stemme i mengden, blir bare slitsom i lengden. Men til tross for latskapen og feigheten klarer Capell selvsagt å rote seg med blant opprørerne og deres kamp mot månelenkene.

Henger du med så langt? Godt. Spillet er på mange måter et tradisjonelt japansk rollespill, men i stedet for den sedvanlige linjedansinga når man slåss foregår kampene i sanntid, og man angriper selv. På samme måte som i for eksempel Zelda. Man har med seg en hel gjeng som støtter deg i kamp, og disse kan man også gi ordre til underveis, og bestemme taktikken for. Etterhvert får man veldig mange figurer med seg, nesten så mange at man mister litt av oversikten når man skal sette opp laget sitt, men det går likevel som regel greit å sette opp en balansert gjeng.

Laget følger deg også utenfor kampene. Enkelte figurer man har med seg har spesielle ferdigheter som gjør at man må tilkalle de og bruke de midt i utforskningen av nye områder. For eksempel møter man en gutt som kan snakke med dyr, og hvis man bruker han med de rette dyrene får man hint om hemmelige skatter. Å få tilgang til disse ferdighetene er implementert på en veldig god måte.

Mye av spillet foregår i kamp, og kampsystemet virker godt balansert. Til glede for mange er det ingen tilfeldig kamper i spillet der usynlige monstre dukker opp fra ingenstedshen og skjermen forsvinner i et dragsug mens kampmusikken dunker i høyttalerne og kampsystemet lastes inn. Alle kampene foregår i det området man utforsker, akkurat som i et onlinerollespill, og fiendene er som regel godt synlig på lang avstand. Men frustrerende nok blir områder man har ryddet for monstre fylt opp så snart man har snudd ryggen til, og det blir nok kamper underveis. Tro meg.

Kampene er tilfredsstillende når man føler at man har full kontroll i slagene, men dessverre er dette altfor sjelden. Mye på grunn av et ekstremt høyt tempo i kampene, et dårlig siktesystem, og et kamera som ikke henger med i det hele tatt. Frustrasjonen av å ikke få lov til å sikte på sinte vepser som svever over hodet ditt, eller å slå masse meningsløse slag ut i lufta fordi kameraet ikke lar deg sikte i den retningen du ønsker er stor til tider.

Men man kan skimte et gjennomtenkt kampsystem bak disse feilene. Og med en bedre historie kunne flere av disse irritasjonsmomentene lett tilgis. Men dessverre tilfredsstiller ikke spillet her heller.

Det er nemlig lite i Infinite Undiscovery som føles friskt og nytt og... ekte er vel ordet jeg leter etter her. Spillet er et utrolig ansiktsløst rollespill, figurene er generiske, helt ned til den sterke figuren som grynter og prater med muskelmann-stemmen, til den nerdete Harry Potter-lignende trollmannen. Designet på figurene er rett og slett gørr kjedelig, og ingen av figurene har noen minneverdige trekk i det hele tatt.

Det hjelper heller ikke at de engelske stemmeskuespillerne høres ut som de er leid inn fra gata, for dette er pinlig dubbing av laveste klasse med overengasjerte stemmer og flaue replikker. Når skal utgiverne lære seg at japanske rollespill blir best med japanske stemmer, også i vesten? I tillegg er ikke grafikken spesielt god. Superengasjert dialog blir fremført med mindre mimikk og ansiktsuttrykk enn en Ivo Caprino-dukke, en total kontrast mellom det du hører og det du ser.

I resten av spillet er grafikken også variabel, men som regel er omgivelsene flate, kjedelige og like uinspirerte som figurene man møter underveis. Da er lyden litt bedre, men langt fra imponerende den heller.

Historien i spillet forsåvidt grei nok, men de kjedelige figurene i det stadig voksende persongalleriet ødelegger mye av motivasjonen til å spille videre og kjempe mot lenkeordenen som prøver å fange månen.

Det er litt for mye i dette spillet som minner om et middelmådig bestillingsverk. Det er som om spillet er laget på autopilot, uten at utviklerne har hatt noe som helst å formidle av følelser og engasjement. Det er også mye slurv og halvferdig som preger spillet. Lyden forsvinner til tider, kamper hakker når det skjer mye, animasjoner er stive og filmklippene henger av og til ikke helt på grep med dine egne handlinger. Og dermed ender Infinite Undiscovery midt på treet. Et middelmådig actionrollespill på alle måter.