Sonic Superstars ser ut og føles som klassikeren vi kjenner og elsker

Sonic Superstars ble overraskende nok holdt hemmelig frem til Summer Game Fest Live-showet, og siden Sonic Frontiers fortsatt er nytt og vil få en del ekstra innhold var det både naturlig og spennende å se at det nye spillet er en retur til seriens sidescrollende opprinnelse, noe fansen tydeligvis ønsket seg etter Sonic Mania.

Jeg spilte omtrent en halvtime av spillet på en PS5, og selv om eksplosjonen av mettede farger og lyder som du så i traileren selvfølgelig var det første som fanget alles oppmerksomhet på SEGA-standen på SGF Play Days er det kuleste punktet for meg at Naoto Ōshimas design ser enda bedre ut takket være disse tingene.

De fire hovedfigurene (jeg forventer at det låses opp for flere, både spillbare og skurker, til og med skurken Fang, som jeg ærlig talt ikke husket fra Game Gear-tiden) har de rette proporsjonene, uttrykkene og animasjonene. Du får lyst til å klemme avrundede Sonic, Tails er så søt at den moderne pelseffekten ikke ser noe dårlig ut på ham, Knuckles er like kjepphøy, men sympatisk som alltid, og klassiske Amy Rose i sin grønne kjole og sitt orangegule skjørt kan bli min Sonic-favorittfigur noensinne. De har selvfølgelig noen unike evner som små forskjeller i spillingen, med Tails som kan hakke rundt, Knuckles som kan sveve i Superman-stil og Amy som kan dobbelthoppe mens hun er skjermet.

I et intervju som snart skal publiseres, fortalte produsent Takashi Iizuka med stor glede om hvordan Oshima-san var med helt fra begynnelsen, fra de tidligste designfasene til hele spillet ble til, mens han diskuterte med ham hvordan man skulle gripe an et nytt sidescrollende spill.

Men et moderne spill trenger alltid noen justeringer av mekanikken, og selv om alle de klassiske trekkene er der, og selv om det vil kunne spilles i samarbeid av opptil fire spillere (kun lokalt sofasamarbeid, og du vil ikke kunne gjenta figurer, slik at du velger strategiske synergier), er det ikke det viktigste nye trikset i spillets erme. Det er nemlig Emerald Powers, en slags transformasjoner (uansett figur) som lar deg gå gjennom nivåene eller møte fiendene på nye måter. Det finnes et valghjul for dem, og i mitt tilfelle kunne jeg bruke Liquid Tales til å klatre opp en foss i Zora Armour Link-stil, og Multiple Sonics til å sveipe gjennom hele skjermen.

Den nye verdenen vi skal spille i, er Nordstjerneøyene. Før du prøver for hardt å koble til, kan jeg bekrefte fra Iizuka-san at dette ikke har noe med Sonic Frontiers historie, univers eller tidslinje å gjøre. Jeg fikk spilt noen få akter i to soner: Bridge Island og Speed Jungle, og begge har noen unike elementer i tillegg til de typiske Sonic-rampene, løkkene, fallende plattformer og støtfangere, for ikke å snakke om det sporadiske byttet til bakgrunnen og de annerledes givende banene. Disse nye elementene finner vi først og fremst i de tropiske etappene, der du kan hekte deg fast i tau og lianer som skyter deg oppover for å komme høyere opp. De spredte minibonusbanene der du må fange Chaos Emerald, var imidlertid det jeg likte best, som små teleporteringspauser, med både sidescrolling og nå til og med enkle 3D-utfordringer der du må angripe på tid for å vinne en medalje.

Etter å ha taklet en mech-hai og en ny versjon av den klassiske Robotnik - Eggman som sjefer, var økten min over, og jeg forlot PS5-kontrolleren for å snakke med produsenten. Spillet kommer også til Nintendo Switch, Xbox og PC i løpet av høsten, og med tanke på hvor bra det ser ut, føles og fungerer, er det allerede et av mine mest etterlengtede plattformspill i 2023.