Iron Man 3

Der Christopher Nolans Batman-filmer stort sett har prøvd å utforske superheltsjangeren med mørk fortellerkunst og dystre karakterstudier, har Iron Man-filmene i større grad lekt seg med sjangeren. Filmene om jernmannen har gitt oss en munter miks av fargesprakende eksplosjoner, syrlige replikker og spektakulære maskin-mot-maskin kamper Transformers bare kan drømme om. Tony Stark, mannen bak Iron Mans jernmaske, har vist tusenvis av superheltfans at også styrtrike playboy-millionærer kan ha det gøy. Etter en knallsterk debut med den første filmen, og en mindre sterk oppfølger er alt duket for Robert Downjey Jrs. tredje opptreden som Iron Man på storskjermen.

I Iron Man 3 er regissøren fra de to første filmene, Jon Favreau, byttet ut med Shane Black. Dette merkes spesielt godt på at filmen har fått en mer seriøse tone. Tony Stark plages av hendelser fra Avengers-filmen, der Iron Man spilte en sentral rolle. Samtidig graver han seg stadig dypere ned i arbeidet med utviklingen av nye Iron Man-drakter. Som om det ikke forventes nok fra ham på hjemmefronten, må han nok en gang bryne seg på en formidabel motstander når terroristen The Mandarin, spilt av Ben Kingsley, erklærer krig mot amerikanske myndigheter. Å balansere mellom rollen som superhelt og rollen som vanlig borger er typisk superhelt-tematikk, men hvordan takler man et liv som superhelt, mangemillionær, kjæreste, venn og svært ambisiøs ingeniør på samme tid? Og kanskje viktigere, hvordan klarer den nyervervede regissøren å ta for seg alle disse ulike rollene i en to timers film?

Resultatet er slettes ikke ille. På tross av at Iron Man 3 trolig kunne vært tjent med å være mer selektiv, og hatt en tydeligere gjennomgående tematikk, sjonglerer Shane Black de mange planetene i det ekspanderende Iron Man-filmuniverset rimelig elegant. Filmens første stunder går allikevel stort sett med til høyteknologisk slapstick, der vitsen stort sett går ut på at Tony Stark ikke alltid forutser hvordan teknologien hans oppfører seg, ødelegger noe, og slenger kvikke spydigheter etter de ulike robothjelperne sine. Det høres kanskje ikke spennende ut på papiret, men selv etter tre filmer med akkurat denne ingrediensen er det på ett eller annet vis fortsatt morsomt. Filmen begynner allikevel først å stråle når The Mandarin gjør sitt inntog for fullt.

Utover i filmen får vi se en mer sårbar Tony Stark, som tvinges til å bruke sine grunnleggende ferdigheter, slik han gjorde da han bygde den første utgaven av Iron Man i den første filmen. Se for deg MacGyver med mer elektristet og mindre gaffateip - en idé som fungerer akkurat like bra som den høres ut. Actionscenene er både mer kreative og mindre forutsigbare enn i forgjengerne, ettersom man ikke vet hva Stark kan utrette uten drakten sin, og de ulike overraskelsene han har på lur var like mye årsak til spektakulære sekvenser, som til en gode latterkuler.

Vi får nok ikke helt dypdykket i Starks sinn som noen fans, inkludert meg selv, kanskje skulle ha ønsket. Den nye, dypere og mørkere tilnærmingen til den nye regissøren er fortsatt ikke bemerkelsesverdig dyptgående, men heller en smule overfladisk. Allikevel skaper den en kontrast til flere av filmens mer humoristiske øyeblikk, som når Stark vitser med litt mørkere temaer enn man er vant med fra de tidligere filmene. Ikke noe setter et punktum på følelsesladde scener som en spydig kommentar.

Filmen har dessuten vært gjennom et stilbytte siden sist. Metallfans vil se seg skuffede over at de kjente AC/DC-riffene som preget de foregående filmene har blitt utelatt til fordel for en mer episk temasang. En justering som forøvrig fungerer utmerket, og som bidrar til å fjerne inntrykket av Stark som en bekymringsløs protagonist.

Robert Downey Jr gjør som vanlig en strålende jobb. Jeg husker selv å ha vært en smule skeptisk med hans tolkning av Tony Stark i åpningsminuttene av den første Iron Man-filmen. Nå klarer jeg ikke se for meg noen andre i rollen som jernmannen. Han er kvikk nok i kjeften til å gi Stark selvsikkerheten og det eksentriske preget han trenger, samtidig som han har tyngde nok til å takle de mer seriøse scenene. Det samme kan sies om Don Cheadles rolle som James Rhodes, en høytstående militæroffiser og en god venn av Stark. Forøvrig utmerker Ben Kingsley seg som The Mandarin, selv om han kanskje ikke gjør det på samme måte som forventet.

Alt i alt er Iron Man 3 en stålsolid superheltfilm. AC/DC-låtene er kanskje borte, men filmen fenger ikke mindre av den grunn. Den er morsom, spennende og langt mindre forutsigbar enn sine forgjengere. Jeg fikk kanskje aldri helt den samme følelsen av å ikke vite hva som kom til å hende rundt neste hjørne som jeg fikk i The Dark Knight Rises, men så tar Iron Man serien til gjengjeld seg selv litt mindre seriøst. Dette er en filmopplevelse som kiler i magen, samtidig som den trimmer lattermusklene. Superheltentusiaster bør glede seg.