Jack & Jill

Det å knytte forventninger opp mot en Adam Sandler-film er litt som å kjøpe First Price-kneipbrød og forvente nystekt bakerbrød. Det er en umulig oppgave. Sandlers produksjonsselskap Happy Madison har til nå skjenket oss med "godbiter" som Click, Mr. Deeds og Mer-Man, og med disse i stallen bør ikke Jack & Jill skille seg nevneverdig ut. Den har alle de vante Sandler-ingrediensene: Dårlig skuespill, dårlig humor, dårlig manus og dårlige replikker. Så hvorfor er den så mye dårligere enn omtrent alt annet jeg har sett fra komikeren?

En kjapp oppsummering: Adam Sandler er tvillingparet Jack & Jill. 50 prosent irritert og aggressiv familiemann, 50 prosent storforlangende, nasal og håpløs singelkvinne. Kanskje ikke så rart, med tanke på at hun kler seg og høres ut som en skipbrudden pantertante. Når Jill bestemmer seg for å forlenge oppholdet hos sin bror blir det naturligvis problemer i heimen, for det meste forårsaket av slemmebror Sandler og en forelska Al Pacino. Høres bra ut, ikke sant?

Hadde Robin Williams visst hva han startet med Mrs. Doubtfire ville han sannsynligvis droppet det, som en tjeneste for kommende generasjoner. Men slik er det altså ikke, og av den grunn sitter vi med makkverket Jack & Jill i dag. Det var bare et tidsspørsmål før Sandler valgte å slenge på seg fatsuit, dameklær og sminke, og det var vel på omtrent samme tid han trakk på seg et havfruekostyme i filmen Mer-Man (akkurat hva tittelen tilsier). Og det er helt forferdelig. Det er på Norbit-nivå, og bare så vidt bedre.

Filmen starter og slutter bra, med tvillinger som forteller om sitt forhold til hverandre med en god dose søskenkjærlighet. Men så begynner det. En gigantisk jentebaby klasker til broren, en gigantisk tenåringsjente har mer hår under armene enn broren, og til slutt overhører vi en lang toalettsekvens med den gigantiske jenta som nå har blitt den ufordragelige kvinnen Jill. Hun er høymeldt, braskete, frekk og storforlangende, men utrolig nok fremstår hun som den bedre halvdelen ved siden av kritiske Jack. Med det sagt hadde jeg lyst til å gi en skikkelig vinge til begge to ved filmens slutt (som jeg for øvrig måtte spole over. Jeg klarte ikke mer).

En skulle trodd at det ikke finnes en verre skjebne enn å se Adam Sandler strene over skjermen i dameklær i en og en halv time.

Men vent! Det er det jo. Al Pacino - Tony Montana, Michael Corleone og Frank Slade, for å nevne noen - har også snublet inn i denne katastrofen av en film, av grunner jeg ikke helt kan forklare. Sandler har plassert ham i tidenes rareste, minst troverdige og trolig mest ydmykende cameoer på kloden, der han skal fremstå som en vellykket skuespiller som samtidig er forelska i en uvillig Jill. Ja vel, la oss se hvor de vil med det. På et tidspunkt danser han, folkens. Dere hørte riktig. Han danser. I en Dunkin' Donuts-reklame ved navn Dunk-a-Chino. Med smultringvest. I pastellfarger. Mens han synger/rapper.

Så. Det er dette som skjer når antatt vettuge skuespillere får venner de burde holdt seg langt, langt unna. Pacino er overraskende hengitt til rollen, men det hjelper ikke når rollefiguren er helt håpløs. Jeg håper han fikk så godt betalt at han slipper å jobbe i tre år fremover. Det er omtrent like lang tid det vil ta å viske vekk
Dunk-a-Chino-dansen fra minnet mitt.

Det er med Jack & Jill som det er med de fleste Adam Sandler-filmene. Ufordragelige hovedpersoner gjør irriterende ting for å plage sine stakkars medmennesker, uten et snev av interesse for å lage én eneste god spøk eller en historie med et fnugg av fornuft. Er det så mye å be om å i det minste få én av delene?

Adam Sandler har gitt opp. Jack & Jill er bunnpunktet i en serie grufulle filmer, som startet med Mr. Deeds og bunner ut i Mer-Man. I Jack & Jill får man dobbel dose Adam Sandler, men også dobbelt opp med kollapsende spøker, pinefulle ansiktsuttrykk, generell dumhet og mangel på å forstå hva som er morsomt og ikke. Det store dramaet her er jo at Adam Sandler en gang i tiden var morsom. Det store spørsmålet er hvorfor han ga opp.

Er det midtlivskrisen, kanskje?