James Bond 007: Bloodstone

Jeg skal ikke engang begynne å mimre om dengang vi spilte Goldeneye, Everything or Nothing eller Nightfire. Istedenfor å påpeke at det finnes gode Bond-spill der ute, vier jeg ene og alene oppmerksomheten til det nyeste eventyret med Daniel Craig i hovedrollen. Blood Stone kaster deg rett inn i en historie om arrete skurkestereotyper, biologiske masseødeleggelsesvåpen og lekre biler.

En russer ved navn Pomerov spiller skitne kort under bordet, med den type stormannsgale planer vi har lært å forvente av Bond-skurker: Han vil drepe alle verdenslederne. Gjerne på så kort tid som mulig. Bond-piken i spillet heter Nikole Hunter, men gjør ikke særlig mye annet ut av seg enn å være stemmelagt av Joss Stone. Etter at Daniel Craig tok over som Bond, James Bond, har Bond-skreppene vokst bein i nesa (Quantum of Solace, Casino Royale), men Nikole Hunter er risikoallergikeren som omfavner og jubler i etterkant av strabasene, mens alle lurer på hvor hun befant seg da det egentlig skjedde.

Som spillanmelder kan man gjøre kort prosess og kjapt dekonstruere opplevelsen med faglig finesse: skyting, bilkjøring, nærkamp. Det krever ikke engang et trent øye eller særlig med tid for å kunne stadfeste hvor blodfattig Blood Stone faktisk er. Som skytespill i tredjeperson byr det på et tradisjonelt dekningssystem, to håndfull våpen å velge imellom og - ikke overraskende - flerfoldige timer med skyting. Allerede i første minutt har man skutt 10 hoder på 10 soldater; soldater som tydeligvis ble flasket opp på dødsforakt.

Noen av dem stormer mot deg som ville fans, andre gjør sitt beste for å ignorere dekningsmulighetene sine ved å stå rett opp og ned. Den kunstige intelligensen oser av tidlig 2000-tall, da vi fortsatt synes det var gøy å felle bølge på bølge med fiender som på mystisk vis manifesterte seg i det ene, lille hjørnet av brettet. Blood Stone er enkelt sagt en kollasj av enkle og utdaterte spillmekanikker, noe som gjør det enda mer frustrerende for meg å innrømme at det faktisk har vært litt gøy.

Bond-fanatiker har jeg lenge vært. Der folk kan se Bond-scener og fnyse av hvor lite i kontakt de er med virkeligheten, er jeg såpass lallet inn i Bond-fantasien at dette kun gir mening. Dette er ikke fjollete, folkens - dette er et Bond-øyeblikk. Det er sånt James Bond driver med. Takket være et knippe virkelig intense og frenetiske actionscener i Blood Stone, henført av ekte Bond-musikk med dramatiske strykere, har jeg derfor blitt pinlig forført av de sekvensene hvor spillet faktisk skinner.

Være det seg biljakt over en russisk innsjø som slår stadig større sprekker eller å jage en ukjent leiemorder over regnvåte tak i Shanghai - spillet er ikke totalt blottet for glede. Autosiktefunksjonen sørger på sin side for at hodeskudd kan gjennomføres med den ene hånden godt bortgjemt i sofakroken, noe som går hardt utover spillets levetid. Her har du 5-6 "solide" timer med middelmådig action foran deg, ikke medregnet flerspillerdelen.

Men jeg skal gi deg det, virtuelle Daniel Craig. Når du bruker nærkampangrep i smoking, er påpasselig med å ende hver biljakt ved å sveve ut fra en rampe og kollidere bilen din i motstanderen, når du med millimetermargin unnslipper et underjordisk drillbor som dukker opp helt uten forvarsel... da er du en grei type. 007 Blood Stone er med andre ord et greit spill med relativt sporadisk popkornappell, bygget opp av så til de grader simple spillelementer at man skulle tro utviklerne har satt seg godt til rette i tidsmaskinen og hoiet etter mer å drikke. Interessert? Kjøp det i så fall billig. Veldig billig.