James Bond 007: Quantum of Solace

Den siste James Bond-filmen Quantum of Solace, er en actionfest fra a til å. Det er toppen to minutter mellom hver actionscene, men det funker takket være Marc Fosters regi. Forster kan action.

For meg gjenoppsto James Bond som et interressant fenomen med Casino Royale. Etter å ha sett Pierce Brosnan sno seg over lerretet med trutmunn og pomade i håret i film etter film, så var det herlig å se et skikkelig mannfolk i rollen som den britiske agenten. Brosnan så ut som om han var skapt for å traktere martiniglass, men det samme kan ikke sies om Daniel Craig. Han ser virkelig ut som om han har lisens til å drepe. Craig trekker ikke mange damer til kinosalene, men det psykopatiske blikket overbeviser i hvert fall oss gutta.

Tanken på å være verdens mest kjente agent i noen timer burde jo appellere til det mer spenningsorienterte segmentet av befolkningen. Activision har tatt utfordringen og laget et førstepersons-skytespill. Men de første tegnene på at dette hangler får man allerede i introen. Introen på spillet gjengir slutten av Casino Royale, der Bond skyter Mr. White utenfor en villa i Østerrike. Borte er de flotte kameravinklene, det solide skuespillet og de gode klippene. De er erstattet av pinlig kameraføring, unødvendige kjørescener, samt 3D figurer uten mimikk, for å ikke glemme dårlig dialog.

Idet en privat hær plutselig suser inn foran villaen der Mr. White ligger og blør, får vi æren av å overta styringen av Bond - dermed er actiongalskapen i gang. For å gjøre det ekstra moro for spilleren begynner man midt i et kuleregn omgitt av fiender. Ikke særlig vennlig mot mindre erfarne spillere, men det er i hvert fall gjestfritt på ett nivå: for spillet gir deg alt det har å by på med en gang; nemlig skyting, nær-døden-opplevelser, og mer skyting.

Activision har utviklet Quantum of Solace med Call of Duty 4: Moderen Warfare-motoren, og de har i tillegg implementert dekningssystemet fra Gears of War, så det skal ikke stå på det tekniske utgangspunktet. Men fy, så stygt det ble! Animasjonene viser klare tegn til venstrehåndsarbeid. På første brett ser havet i bakgrunnen ut som et maleri; stivt og dødt. Og figurbevegelsene har så få frames at man får følelsen av å spille et gammelt Playstation 2-spill keitete pakket inn i moderne grafikk. Med tanke på at spillets visuelle hovedanliggende er å fremvise skurker som blir skutt og faller om, så er det helt uforståelig at animasjonsjobben på dette er så forsømt.

Men spillets visuelle uappetittelighet skremte meg ikke bort. For til tross for ufullstendigheter "an-mass" strammet jeg sløyfa, trakk pistolen og skjøt vilt, for det er ikke hver dag jeg får lov til å være James Bond. Ved å overse den blasse bakgrunnen, og de dårlig animerte figurene, klarte jeg i starten å jage fremover. Jeg tok det rett og slett humoristisk, og forestilte meg at det jeg skjøt ned var pappmanesje.

Det er jo fascinerende å gjøre de tingene du har sett på film tidligere, selv om det i dette tilfellet bare likner vagt... meget vagt. Så det finnes incentiver for videre spilling. Men det er nå engang slik at gameplayet har alvorlige utfordringer i Quantum of Solace. Som nevnt skyter du hele tiden, og mellom oppdrag forsvinner du liksom inn i strategirommet og får briefing om det som skjer. Her kom også den neste store nedturen. For all spenning blir siktet ut av denne fremgangsmåten. Scener som kunne fungert involverende og aktiverende i førsteperson, blir flatt fortalt i tredjeperson, og spilleren blir kastet tilbake i Bond-figuren så snart skytingen begynner.

Spillere som har tilbrakt timer med Half-life, Gears of War etc. vil føle seg direkte snytt av denne historiefortellingen da den ikke fungerer på noen nivåer. Quantum of Solace har ingen intensjoner om å gi noe rammeverk for handlingen på en smakfull måte. Her er det lynkjapp briefing i lasteskjermen, før du kastes inn i nok en linjær actionsekvens. Og når actionsekvensene er fylt av fiender som er dumme som sekketraller, og det eneste du behøver for å ikke bli drept er tålmodighet, så blir det enerverende å holde på. Du hørte riktig: tålmodighet. For dersom du holder deg i dekning og skyter konservativt, så er du helt trygg. Helsen regenererer som bare det, og fienden stikker til stadighet de taktikkløse tykkskallene sine frem.

Activision har i tillegg kastet inn noen merkelige todimensjonelle snikesekvenser i spillet. Du skal blant annet snike deg langs en vegg mens en lyskaster lyser etter deg. Tankene mine gikk til spillet Hostage på Commodore 64 som hadde en likende sekvens. Det virket den gangen - det var spennende. Men det er to tiår siden. I Quantum of Solace blir det bare rart. Det er et fullstendig brudd med resten av spillet. Det finnes også andre småspill innenfor spillet, som å holde balansen, og å slå ned en motstander. Men de fungerer like dårlig.

Og dere skal vite at selv om sløyfa mi etterhvert befant seg på halv tolv og skytefingeren hadde fått blemmer, så fortsatte jeg å jage fremover. Riktignok hadde magien forduftet, men gjennom galskapen det skulle jeg. For dersom en positiv ting skal sies om Quantum of Solace og måten det fortelles på, så er det at historien skrider frem meget raskt.

Men uten forvarsel, når jeg trodde at slutten av spillet var innen rekkevidde, ble jeg plutselig kastet tilbake til begynnelsen av Casino Royale filmen. Da jeg måtte begynne å spille opp igjen historien til historien som nå nærmet seg slutten, så forsto jeg at Activision virkelig hadde klemt sitronen til siste dråpe. Det hadde ikke vært meg imot å spille Bonds parkour-jakt gjennom en byggeplass i tråd med filmen. Men hvordan løser utviklerne denne jakten? I mangel på gode ideer så løser de det som de har løst resten av spillet. De dynger på med fiender som du må skyte deg igjennom, mens du jakter på målet ditt. Det spiller ingen rolle om du bruker all verdens tid på å plukke ned fiendene. Målet er scriptet til å alltid bare være en hårsbredd foran deg, og uansett hvor metodisk og treg du er, så er det der - like utenfor rekkevidde.

Men for å være litt positiv: til tross for unødvendige ekstrabrett, så er spillet allikevel kort; toppen seks timer for en metodisk spiller (jeg brukte fem). Og dersom du bare spiller en liten halvtime, og klarer å ignorere alle de grafiske feilgrepene, så er det faktisk litt morsomt å skyte i stykker inventar og andre innretninger fienden skjuler seg bak.

Her har vi gått inn i en periode der de gode spillene kommer som perler på en snor, og Activision leverer et franchise-B-produkt med antikk gameplay. Hvilket mot! Det har de i hvert fall lært av Bond. Juletidene nærmer seg, og det blir nok dessverre sånn at en del får Quantum of Solace under juletreet. For oss andre som bruker vår egen frie vilje til innkjøp, så er det bare å se videre fremover. For Quantum of Solace (i spillform) er ikke verdt å kaste to blikk på.