J.K. Simmons' fem beste prestasjoner

5. Being the Ricardos (2021)

Manusforfatter Aaron Sorkins ganske intetsigende bak kulissene-skildring av 1950-tallsserien I Love Lucy er ikke en film jeg har tenkt å se stort mer enn én gang, men det endrer ikke det faktum at J.K. Simmons gir en strålende tolkning av skuespilleren William Frawley. Det er en slags kunnskapsløshet og resignasjon i måten Simmons portretterer Frawleys mer uraffinerte måte å kommunisere på, som gir rollen tyngde og liv.

4. Thank You for Smoking (2005)

Denne herlige satiren av Juno-regissør Jason Reitman er smertelig glemt, og i tillegg til virkelig godt skuespill av blant andre Aaron Eckhart og Maria Bello er det Simmons' tolkning av karakteren BR som skiller seg mest ut. Her klarer Simmons å spille en kaldblodig, hensynsløs sjef med enorme krav til sine undersåtter uten at det føles overdrevet eller ikke troverdig. Det er en menneskelighet i hans kontante retorikk som jeg alltid har satt pris på.

3. Spider-Man (2002)

Joda, Simmons' tolkning av Stan Lees kraftige sjefredaktør er bevisst over-the-top og tegneserieaktig rar. Han brøler, knurrer med bassstemme, dømmer, skjeller ut og stiller flere ultimatum enn man kan telle - men det er også det som gjør at Simmons' skuespill fungerer så godt her, i kontrast til Tobey Maguires mer troverdig menneskelige, sindige midtpunkt.

2. Juno (2007)

Cody Diablos manus la grunnlaget for det jeg vil kalle filmhistoriens best skrevne far. Simmons' versjon av den avslappet kjekke, konstant ironiske og selvbevisste pappaen Mac MacGuff er selvfølgelig bare ett av mange høydepunkter i denne fantastiske filmen, men det er en rolle som blir sittende i kroppen. Simmons portretterer Mac med mye menneskelighet og en naturlighet man sjelden ser på film.

1. Whiplash (2014)

Det finnes visse skuespillerprestasjoner som går utover det vanlige. De rollene som gir ekko i filmhistorien, som er så overlegne alt annet fra den aktuelle tiden eller i den sjangeren at det blir direkte tåpelig. Al Pacino og Robert De Niro i The Godfather II. Denzel Washington i Training Day. Robin Williams i Good Will Hunting. Jack Nicholson i Chinatown. Peter O'Toole i Lawrence of Arabia og J.K. Simmons i Whiplash.

Den klassisk utdannede komponisten som byttet karriere for å bli skuespiller, fikk et manus i postkassen der en av rollene var stavet ut som en psykotisk musikklærer, og resten er som kjent ... historie. Simmons portretterer Fletcher med en så rasende intensitet at hans ubehagelige personlighet fyller hvert eneste bilde. Ren, konsentrert briljans.