Julia Roberts fem beste skuespillerprestasjoner

5. Ben Is Back(2018)

Det er en stadig skiftende dynamikk innebygd i forholdet mellom mor og sønn i dette glemte dramaet, og det er på alle måter den rutinerte, naturlige, supertilstedeværende Julia Roberts som bærer de viktigste scenene på sine skuldre gjennom hele historien. Det er definitivt deler av plottet her som ikke helt fungerer for meg, og jeg synes det er mange svakheter i måten Lucas Hedges portretterer den narkomane Ben på, men Roberts er suveren i nøyaktig hvert sekund hun tilbringer foran kamera.

4. Duplicity (2009)

Tony Gilroys helt briljante (og smertelig undervurderte, og morsomme) bedriftsthriller er gjennomsyret av karakter, tempo, humor og sjarm samtidig som den skildrer den mest hensynsløse siden av industrispionasje, og her gir Roberts en tidløst suveren prestasjon som den nådeløst intelligente Claire Stenwick. Her klarer Roberts å være like vakker som hun er farlig, like slagferdig som hun er snarrådig.

3. August: Osage County

Den dysfunksjonelle samlingen av kvinner i familien Weston og deres sammenstøt i kjølvannet av en tragedie var nok opprinnelig ment å være en prestasjon av Meryl Streep som den frekke, kompromissløse moren, men i ettertid er det Roberts som stjeler showet. Roberts er stjernen her, og Tracy Letts' Pulitzer Prize-vinnende Broadway-stykke forvandles av Roberts' prestasjon til en overbevisende, fascinerende, morsom og mørk historie om emosjonell bagasje.

2. Erin Brokovich (2000)

Roberts vant en Oscar for sin rolle som småbyadvokaten Brockovich (basert på sanne hendelser), og det har aldri vært noe spørsmålstegn der. For her er hun gjennomgående strålende. Soderberghs ofte lett nevrotiske registil fungerer som en utmerket kontrast til Roberts' sjarmerende selvsikre og tøffe portrett av Brokovich, og hun er hypnotiserende god i hver eneste scene.

1. Closer (2004)

Den mest overbevisende rollen Roberts noensinne har spilt, er utvilsomt i Mike Nichols' filmatisering av Patrick Marbers prisbelønte skuespill, der hun portretterer Anna, en mildt sagt tøff fotograf, som befinner seg midt i et sjeldent skakkjørt samlivsdrama mellom to par der verbale slag flyr gjennom luften og alle følelser blir fullstendig desimert av regelmessige overtramp. Roberts' intensitet som Anna matches perfekt av Clive Owens tilknappede, stressede nervøsitet, og dette er på mange måter en ren oppvisning i gjennomgående suverent skuespill.