Killing Them Softly

Etter å ha sett den første traileren var jeg solgt. Jeg gledet meg veldig til å få servert resten. Foto, manus, skuespillerne og handlingen så ut til å holde høy kvalitet. Det var kult, vittig og usminket. Dessverre viste det seg at Killing Them Softly er et skoleeksempel på hvordan man lager en god trailer for en kjedelig film.

For det noe som skurrer allerede i starten, men jeg klarer ikke å sette fingeren på det umiddelbart. Vi starter med en introduksjon av fem ulike personer - tre ranere, en småkriminell pokerarrangør og en fryktet torpedo (som vi aldri får se igjen). Jeg vet at vi fortsatt venter på Brad Pitt og James Gandolfini, så jeg er litt nysgjerrig på hvordan alle disse karakterene skal få nok spillerom i løpet av de resterende 70 minuttene.

Handlingen er grei nok. Tre karer planlegger og utfører et ran av et pokerlag drevet av mafiaen. Deretter kobles torpedoen inn, men i stedet sender de Jackie Coogan (Pitt). Han kjenner en av de mistenkte, så han skaffer hjelp fra Mickey (Gandolfini) for å ikke bli avslørt.

Problemet ligger ikke i at historien er dårlig, for det er den ikke. Jeg er veldig nysgjerrig på å finne ut hvordan dette skal ende, men for hvert nye element som blir introdusert så blir helheten mer utydelig. Ett av disse elementene er nettopp Mickey.

Det er vanskelig å forstå hva Mickey egentlig bidrar med som rollefigur. Han har flere lange dialoger med Coogan, men det fører ikke noe sted. Det har ingen annen funksjon enn å virke forstyrrende. Synd for Tony S... eh Mickey.

Filmen kan kanskje fungere som en kommentar til USAs politikk de ti siste årene, for hele veien gjennom bruker regissøren radioer og TV-sendinger til å trekke ut hovedpunktene i valgkampen mellom Bush og Obama. Dessverre er jeg er altfor lite politisk engasjert til å la meg fyre opp eller nikke anerkjennende.

Killing Them Softly viser oss hvordan det er å leve på kanten av loven i en nedslitt drabantby i statene, og den skildrer særlig to av ranerne på en måte som gjør meg interessert i å få vite mer om dem. Men det har filmen uansett ikke tid til å utdype, så vi blir i stedet kastet gjennom historien før vi får et ganske solid sluttpoeng servert av Jackie Coogan.

Regissør Andrew Dominik har laget en mørk og stilsikker film, men det mangler en nerve. Det vil si, nerven er til stede helt til Brad Pitt dukker opp. Rollen hans føles platt og uengasjerende, og han eliminerer den spenningen filmen faktisk hadde de første 20 minuttene. Etter hans ankomst sitter jeg egentlig bare og håper at vi skal finne tilbake til det som gjorde åpningen såpass intens. Det skjer aldri.

Andrew Dominik har allerede stått bak de solide Chopper og The Assassination of Jesse James by the Coward John Ford, og jeg er allerede en fan. Derfor er det ekstra skuffende at filmen slurer avsted. Hver gang det føles som om det er på tide å gire opp, så roer det hele seg ned. Det er stilsikkert, men det hjelper ikke.