Kinectimals

Det blir nesten litt for mye. Jeg er en gutt på 19 år som står i stuen og gjør kjælende bevegelser i lufta mens bedårende dyrelyder strømmer ut av anlegget. Den utenforstående romkameraten reagerer med en blanding av frykt, avsky og forvirring fra sitt ståsted i entreen. Ikke før han rekker å snu seg og hive jakken på stumtjeneren, har jeg lagt meg på gulvet for å spille død. Mer stillhet. «Du, Daniel...» begynner han. Jeg gjør en rask piruett og et splitthopp som oser av selvforakt, kun for å snuble over noe løsøre som ligger og slenger på gulvet. «Ja, hva er det?» Jeg reiser meg. Han bevrer og titter trist ned på potetgullposen sin, som nettopp ble tillintetgjort i splitthoppet. «Hva driver du med?» En hånd ned til venstre, diagonalt. Pauseskjermen. «Kinectimals. Jeg driver med Kinectimals». Bitene faller på plass.

Kinectimals dreier seg om to ting: 1) søte kattedyr med pelsbløt sjarm, 2) ny kamerateknologi som lar deg kose med disse. Jeg kan med hånden på mitt myke og kjærlighetsfylte hjerte si at dette er det søteste spillet jeg noen gang har testet - og det er ikke engang japansk. Utgangspunkt for spillet er det avsidesliggende øyparadiset Lemuria, som på magisk vis er innebygget av evigunge valper av forskjellig rase.

En gang var øya bebodd av en gjeng pirater som behandlet dyrene med den ytterste respekt, men kapteinen fant det for godt å forlate paradiset og søke lykken på det store blå. Ansvaret for tiger, leopard, -og panterungene overlot han til øyas eneste flygende og snakkende mus, som spiller veilederrollen i Kinectimals. Denne knisende krabaten forteller deg hvordan man skal stelle dyrene, hvilke hemmeligheter øya bærer på, hva det er å finne på av aktiviteter og så videre. Stort sett alt. Spillet holder deg til enhver tid i hånden, noe som er positivt med tanke på målgruppen. Ikke la det være noen tvil om at Kinectimals egner seg best til barn like under tween-grensa.

Denne grensen er, som kjent, for lengst krysset i mitt tilfelle. Det har likevel ikke hindret meg fra å anmelde Eyepet, noe som gjør meg til en høyst habil ekspert på dette med kosedyrspill - og i Kinectimals videreføres sjangeren med glans og glitter. Kinect-sensoren lar deg klappe og klø dyrene dine, lære dem nye triks og leke med forskjellig utstyr. Selve kosingen er ikke en så stor del av opplevelsen som man skulle tro, men må velges via spillets menyskjerm. Det blir derimot mye kasting av objekter og dertilhørende apport, ispedd utfordringer som å treffe skuddskiver i omgivelsene.

Dessverre registreres kastebevegelsene med nesten total mangel på presisjon, som resulterer i mange frustrerende feilkast og homeruns. For å treffe noenlunde presist måtte jeg holde armen i en viss posisjon og deretter flikke håndleddet, noe jeg tror kan bli i overkant krevende for en utålmodig, yngre spiller. Å lære tigerungen sin triks ved for eksempel å hoppe, snurre eller holde hendene på låret, er derimot både morsomt og responsivt. Det samme med aktiviteter som innebærer å sparke baller i ringer eller løpe hinderløype med sin lille kjære. Kort sagt: Alt som involverer å bruke hele kroppen, funker. Og det funker godt.

Selve spilloppsettet ledes hen av en måler øverst på skjermen. For hver lille aktivitet du foretar deg med pelsdyret ditt, tjener du erfaring. Ettersom erfaringsmåleren fyller seg opp, får man tilgang på flere deler av øya, som igjen betyr flere aktiviteter å begi seg ut på. Blant disse er fotball, hinderløype, ballkast og mimeleken. Alle spillene kan til enhver tid berikes av en venn eller venninne, som kun trenger å bytte plass med deg foran skjermen. Flerspilleren går på runder, i motsetning til Kinect Sports. Vi kunne gjerne ha vært to spillere på skjermen til samme tid, spesielt når andre spill har bevist at teknologien støtter det.

Å bli teknisk i en anmeldelse av Kinectimals er derimot litt meningsløst. Med Kinect beviser Microsoft at de ikke bare satser på å øke bredden for familiespilling, men også ligger an til å lykkes med nettopp dette. For kort tid siden fikk jeg en nysgjerrig e-post av faren min, med spørsmål om Your Shape til Kinect. For enda kortere tid siden fikk jeg en melding av onkelen min, med spørsmål om Kinect er noe å satse på. Det er dermed ingen tvil om at markedsføringsmaskineriet i Microsoft har kjørt på hard damp de siste månedene, og styrer skuta i retning samme marked som Nintendo Wii.

Er du familiefar (eller mor) med smårollinger og Xbox 360 i hus, kan jeg følgelig anbefale Kinectimals på det varmeste. Det er ikke et langt spill, det er ikke et utfordrende spill, men det er et hittil uopplevd leketøy som stadfester hvorfor Kinect lover såpass bra for fremtiden. Kinectimals er som å ha en dyrehage i stua, men med dyr som kan kjøre bil og lystrer ditt ethvert lille vink. Uimotståelig.