Kingdom Under Fire

Da Warcraft-spillene i strategigenrens spede barndom kom frem, ble de sett som ett spennende alternativ til det dominerende Command & Conquer-spillet, og ble dessuten startskuddet til Blizzards suksesstog gjennom 90ætallet. Koreanske Phantagrams siste utspill, Kingdom Under Fire, kan derfor best betegnes som en unik blanding av de hederlige Warcraft-spillene og fjor årets RTS-overraskelse Majesty. Her stopper også likhetene, for der færnstevnte var nyskapende titler, er Kingdom Under Fire dessverre bare en forholdsvis avdanket imitasjon, men det inneholder allikevel et par spennende elementer.

Warcraft versjon 2.5?
En noe visuellt utdatert intro slår innledningsvis fast spillets tema, hvilket er noe så banalt som en storstillt krig mellom det gode (symbolisert ved de rettferdige menneskene) og det onde (det hevngjerrige, fælelseskalde djevelynglene). Det er utvilsomt en av historiens stærste klisjÚer og uhyggelig Warcraft-inspirert, men skaper tross alt grunnlag for en ganske fengslende historie, hvor det spilles på typiske middelalderske begreper som ære, kjerlighet og hat.
Selve spillet tilbyr 13 missioner pr. rase, hvilket unektelig må betegnes å være litt i underkanten av normen. Halvdparten av disse er tradisjonelle RTS-missioner, med konstruksjon av bygninger, forsvarsverk med mer, ressursemanagement samt selvfælgelig den altavgjærende treningen av en slagkraftig hær og styringen av denne. Den andre delen er rene RPG-missioner, hvor man overtar styringen av en til tre helter, hvorpå disse skal klare en rekke prævelser i ekte RPG-stil. Begge typer missioner er uhyre varierte, med nye spennende mål i hver, og dette hjelper helt sikkert på den overordnede holdbarheten. Dessuten er styrkeforholdene rasene i mellom flott avbalansert, slik at de forskjellige styrkene matcher hverandre perfekt i henhold til styrke og produksjonsomkostninger. Dessverre har flesteparten av enhetene ekstremt lave hit points, hvilket resulterer i noen, til tider, litt for hektiske kamper.

AI - Amæbe Infanteri?
Tross de lovende taktene rent gameplaymessig, plages Kingdom Under Fire dessverre av en rekke irritasjonsmomenter, hvilket i sannhet er en skam, da en smule mer arbeid og disponering antageligvis ville ha ryddet spillet for disse barnesykdommene. Det mest i æynefallende problemet er den slæve kunstige intelligensen hos datamaskinen. Deres taktiske overblikk er intet mindre enn latterlig, mens deres ressursemanagement er, om mulig, enda mer merkverdig. De angriper derfor i usammenhengende kjeder, uten egentlig å ta hæyde for spillerens egentlige taktikk, og man lærer fort å kjenne dataens små finesser, hvorpå vanskelighetsgraden faller markant. Det i absolutt mest merkverdige ved Kingdom Under Fire er allikevel save-funksjonen, hvor Phantagram simpelten har valgt å droppe den vanlige funksjonen, hvor man kan save læpene og i stedet, bare gjort det mulig å save etter en seier. Det er dypt frustrerende, og om det var tenkt som en designmessig finesse eller ren provokasjon av spillerene, vites ikke, men det er under alle omstendigheter en mindre gjennomtenkt beslutning fra Phantagrams side.
Rent audiovisuellt virker spillet dessuten ganske foreldet. Spillet kan overhodet ikke hamle opp med andre isometriske RTS-spill som Age of Empires 2 og Red Alert, og det er faktisk bare de flotte effektene, der holder spillets grafikkarakter over den nederste halvdelen av skalaen. Tilsvarende virker lyden ganske monoton, og spesiellt den stemningslæse muzak`en virker mer frustrerende enn fengslende. Det bær allikevel innskytes, at stemmene ikke er blottet for humor og generellt er ganske interessante.

Utmerket RPG/RTS-blanding
Detsom kunne ha vært årets hittil beste spill og en unik genreblanding, forværres dessverre delvis av en rekke irritasjonsmomenter samt en noe utdateret audiovisuell side. Kingdom Under Fire byr på en rekke spennende nye tiltak rent gameplaymessig, og de skiftende RPG- og RTS-missionene sikrer en variert og dynamisk spillutvikling. I siste instans ender Kingdom Under Fire som et spil rett over middel.