Kirby and the Rainbow Paintbrush

Da jeg var liten elsket jeg å leke med play-dough. Jeg likte å kna det, jeg likte å blande sammen alle fargene til en ugjenkjennelig smørje, jeg likte å putte det i munnen i den tro om at det smakte like godt som det så ut... Det gjorde ikke det. Uansett så er det kjære barndomsminner.

Det var nettopp play-dough-utseendet som gjorde at jeg ble oppmerksom på Kirby and the Rainbow Paintbrush. Blandingen av play-dough og claymation så ut som en sikker vinner for min del. Jeg skal heller ikke nekte for at det er nostalgien min det spilles på her igjen, som det ofte gjør når det kommer til Nintendo. Men jeg mener at Nintendo fortsatt klarer å appellere til en yngre generasjon.

Småbarn forstår ikke hva 1080p eller 60fps betyr. For de er det hva de ser som betyr noe, og nettopp derfor syntes jeg Nintendo har truffet riktig med det estetiske valget. De levende teksturene, de friske fargene og gjennomførte claymation-animasjonene bidrar til en helhetlig opplevelse som Nintendo er kjent for.

Kirby and the Rainbow Paintbrush er en oppfølger til Nintendo DS-tittelen, Kirby: Canvas Curse, som kom ut i 2005. I likhet med forgjengeren så styrer man spillet med pennen på Wii U Gamepaden. Et valg jeg enda ikke her helt sikker på jeg er fornøyd med. Når jeg først skal spillet et spill på Wii U så vil jeg jo helst kunne tilbringe mesteparten av tiden å se på TVen, ikke på gamepaden. Da kunne spillet likegodt vært sluppet på 3DS i stedet for. Men nå får vi se om Nintendo klarer å overbevise meg gjennom spillet at dette var det rette valget.

Kirby-spillene er ikke titlene man går til for å få en skikkelig utfordring. I stedet er fokuset mer rettet mot å gi spillerne en god opplevelse gjennom kreativt nivådesign, gameplay og overraskelser underveis. Gjennom de første nivåene jeg spilte kan jeg ikke si jeg er skuffet, men jeg er ikke akkurat overrasket heller.

Som med de fleste av Nintendo sine plattformspill er nivåstrukturen ganske rett frem, men samtidig åpen nok til at man kan utforske hver krik og krok etter hemmlige rom og gjenstander, og selv om nivåene kan se ganske så enkle ut, så blir det faktisk ganske så utfordrende å navigere seg gjennom dem med pennen på gamepaden. Man styrer nemlig Kirby ved å tegne en strek i den retning du vil at Kirby skal bevege seg, og han vil rulle etter streken som den lille leireklumpen han er.

Etter litt tilpasning ble jeg mer vant med å styre Kirby rundt med pennen, og det å leke seg gjennom hindringer og fiender ble snart noe jeg fikk sansen for. De første nivåene var selvsagt veldig enkle, og den første bosskampen var ikke akkurat store utfordringen, men det ga met fint inntrykk av hvordan spillet er, og jeg har faktisk lyst på mer. Det var ikke så mye nyskapende å se, men den grafiske sjarmen, lekne kontrollen og lydsporet som til tider kunne minne litt om lydsporet i Mega Man X-spillene, gjorde sitt til at jeg koste meg der jeg satt i sofaen og spilte. Dette er et spill jeg vet jeg kommer til å kose meg med!

Nå gjenstår det bare for meg å bli komfortabel med å stirre på Gamepaden fremfor TVen...