Klonoa Phantasy Reverie Series

Hvis du spør noen som vokste opp med de to første PlayStation-konsollene hva som er favorittserien deres når det kommer til plattformspill, vil mange svare serier som Crash Bandicoot, Spyro the Dragon, Ratchet and Clank, Sly Cooper eller Jak and Daxter. Disse seriene er uten tvil de mest kjente, men utvalget av plattformspill til PlayStation var større enn som så. En av de mindre kjente seriene som likevel har en trofast og dedikert fanskare er Klonoa, der tittelrollefiguren er en slags blanding av hund og kanin som plukker opp fiender ved hjelp av en vind-ring og bruker dem til å løse ulike oppgaver.

Plattformserien fra Namco (nå Bandai Namco Entertainment) kunne by på mye sjarm og overraskende god spillmekanikk, men Klonoa fikk bare to hovedspill og noen få sidetitler til håndholdte plattformer før det ble stille. Faktisk har det ikke blitt lansert et Klonoa-spill siden det første spillet ble bygget opp igjen fra bunnen av til Wii i 2008. Når Bandai Namco nå relanserer Klonoa: Door to Phantomille og Klonoa 2: Lunatea's Veil i forbindelse med seriens 25-årsjubileum er det med andre ord et høyst etterlengtet gjensyn for mange, ikke minst med tanke på at Klonoa 2 har vært låst til PlayStation 2 helt siden 2001 (og dermed har blitt et dyrt spill å kjøpe på bruktmarkedet). Ideelt sett burde kanskje selskapet inkludert de håndholdte spillene i serien også, ettersom flere av dem kun har blitt lansert i Japan tidligere, men ettersom de to hovedspillene i serien ligger såpass nært hverandre i stil og teknikk er det forståelig at utvalget er redusert til disse to titlene.

Det finnes en historie i Klonoa-spillene, men den spriker i alle retninger og blir dermed mer vås enn velskrevet underholdning. Kort fortalt får vår helt en spesiell ring som kan skyte strømmer av vind, og ved hjelp av denne ender han opp i ulike verdener som behøver hans hjelp. Det er et potensial for spennende historiefortelling i disse spillene, men enten ble dette fullstendig nedprioritert fra Namcos side da spillene ble laget, eller så har detaljer i historien gått tapt i oversettelsen.

Det Klonoa-spillene forspiller på historiefronten tar de derimot igjen på sjarmen, noe man finner mye av i denne samlepakken. Rollefigurene har et festlig design som kan underholde både store og små, og med klare og tydelige farger får man fine og friske baner å boltre seg på. I tillegg byr spillet på dialog i form av et oppdiktet språk, som til tross for å være lettere plagsomt også er med på å underbygge den helhetlige Klonoa-sjarmen. Det vil si, til en viss grad, for noen av figurene i samlepakken har så plagsomme stemmer at det skjærer i ørene hver gang de åpner munnen. Dette gjelder spesielt for Klonoas sidekick i det første spillet, Huepow, som med sine pipende lyder lett fortjener prisen for tidenes mest plagsomme sidekick foran både Navi og Fi fra Zelda-serien. På tross av slike enkelttilfeller er dette en samlepakke der man får mye lek og moro, og når dette kombineres med kreativt banedesign og lek med kameravinkler, spesielt i Klonoa 2, er det lett å bli hektet av den totale pakken man får servert her. Dette er ikke nødvendigvis revolusjonerende plattformdesign vi snakker om her, og noe av innholdet er merkbart datert, men det er en godt gjennomført helhet likevel.

Litt av seriens visuelle sjarm og særpreg har imidlertid gått tapt i oppussingen til nye plattformer. Denne relanseringen gir deg oppussede versjoner av Klonoa 2 fra PlayStation 2 og Wii-versjonen av det originale PlayStation-spillet. Valget av sistnevnte versjon er forståelig, ettersom Wii-versjonen ble laget for å gjøre presentasjonen i Klonoa: Door to Phantomille litt mer likt Klonoa 2, og de to spillene føles dermed nokså like hverandre. Den klassiske pikselgrafikken fra det første spillets originalversjon fra 1997 er dermed et tilbakelagt stadium, men i tillegg har også cel-shadingstilen fra Klonoa 2 blitt erstattet med en nyere grafisk stil med glattere teksturer. Problemet er at denne nye stilen føles tam, kjedelig og uten noen form for særpreg, og den overbrukte stilen føles både billig og er noe vi har sett ekstremt mange ganger før i lavbudsjetts plattformspill. Den grafiske stilen gjør riktignok jobben sin, og det er positivt å se at utviklerne har holdt seg trofaste til det originale banedesignet og bakgrunnsdetaljene, men det litt anonyme og billige preget gjør at jeg savner muligheten for å velge originalgrafikken i de to spillene, noe a la det vi har sett i digitale relanseringer av gamle pek-og-klikkspill fra LucasArts.

En annen faktor som gjør at samlepakken føles litt billig er at den har svært få justeringsmuligheter i innstillingene. Et eksempel på dette er knappekonfigurasjonene, som kun lar deg legge kommandoer til de fire hovedknappene på en håndkontroller og ikke til skulder- eller triggerknappene. På en av banene i Klonoa 2 skal man samle diamanter mens man kjører på et snøbrett i en mørk hule, og når fargene på diamantene går i ett med omgivelsene ser jeg for meg at denne banen må være et mareritt for fargeblinde, så flere tilgjengelighetsfunksjoner burde vært inkludert. Det verste er imidlertid pikselfilteret som skal forsøke å emulere en slags retrofølelse, men som kun resulterer i at man får et grøtete lag over skjermen der fargene flyter over i hverandre som olje oppå vann. Det er et filter som ikke passer med noen av spillene i det hele tatt, og gjennomføringen er så skrekkelig dårlig at jeg knapt har sett et verre forsøk på retrofilter i et spill.

Til tross for noen mangler på innstillingsfronten får man noen nyttige nyheter i dette spillet. Begge spillene kan nå spilles i samarbeidsmodus, en funksjon som tidligere var forbeholdt Klonoa 2, noe som gjør at nostalgiske foreldre nå kan dele på hele Klonoa-opplevelsen sammen med en ny generasjon av spillere. I tillegg til den nye grafiske stilen har også lyden fått seg en overhaling, og spesielt musikken i Klonoa 2 kommer med mange overraskede gode øyeblikk som absolutt fortjener mer oppmerksomhet. Dessuten kan man nå justere vanskelighetsgraden og låse opp en såkalt stoppeklokkemodus for de som liker speedrun-utfordringer.

Den største nyheten for mange er muligheten for å spille samlepakken i opptil 4K oppløsning og 60 bilder per sekund, en mulighet som tilbys på nestegenerasjons plattformer. På PlayStation 5 fungerer dette så å si smertefritt, og med unntak av noen små fall i bildehastigheten når man setter dødsstøtet på bosser i Klonoa 2 er dette en teknisk stabil og fornøyelig opplevelse. I det første spillet er lastetidene såpass korte at man ikke rekker å lese de nyttige tipsene i lasteskjermen, mens lastetidene i Klonoa 2 er noen sekunder ekstra uten at de blir plagsomt lange av den grunn. På Switch-versjonen er imidlertid den tekniske situasjonen annerledes. At spillet byr på lavere oppløsning, litt lengre lastetider og ikke kommer med HDR-støtte er man innforstått med på forhånd, ettersom Switch har mindre maskinkraft enn en PlayStation 5. Derimot er det verre å forsone seg med en ujevn bildehastighet som gir en hakkende presentasjon. Spillet kjører konstant under 60 bilder per sekund med en svært ujevn bildetid, og særlig i Klonoa 2 trenger man ikke gå lenger enn til det første brettet for å se noen kraftige utslag av dette. Samlepakken er fortsatt spillbar på Switch, men den som forventer en like elegant ytelse som det man har sett i trailerne til PlayStation 5 og Xbox Series X vil bli skuffet.

Selv om noe av sjarmen fra de originale versjonene har gått tapt gjennom årenes løp, er det mye klassisk plattformmoro å hente i Klonoa Phantasy Reverie Series. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne hunde-kanin-skapningen har fått en trofast fanskare opp gjennom årenes løp, og til tross for enkelte alderdomstegn holder banedesignet såpass godt stand at denne samlepakken lett kan by på noen underholdende timer med plattformmoro for store og små i sommervarmen.