Kollektiv psykose - eller er det bare meg?

Hvorfor elsket alle Game of Thrones?

Jeg har gjentatte ganger kritisert HBOs påkostede TV-serieadaptasjon av de ekspansive fantasybøkene av George R.R. Martin. Jeg vet at du skjønner at jeg allerede fremstår som litt av en masekopp, men det er ikke til å unngå.

For ingenting i popkulturen virker mer som en eneste stor, gjennomgripende psykose på meg enn da halve verden samtidig (og slavisk) fulgte (og elsket) Game of Thrones. For meg føltes den aldri som noe mer enn en blodig bagatell som burde ha blitt forvist til REA-bøtta allerede etter den unplugged første sesongen.

Game of Thrones Som helhet føles det mer som den gamle Kanal 5-dansen Glamour, med ringbrynje. Kjedelige skuespillere sto i garvede skinnvester i lysebrune rom og snakket med seg selv i en mytologi hvis bisarre persongalleri gjorde serien like fattig på "rød tråd"-aspektet som den var uinteressant. Til tross for dette var den i sesong fire verdens desidert største TV-serie. 100 % uforståelig.

Starfield var og er en fiasko?

Jada, jada, jada, jada... Det kan argumenteres for at Starfield aldri kunne ha vært et spill for meg med tanke på hvor lite glede jeg fikk ut av Skyrim, men i så fall handlet det mer om high fantasy-aspektet og den langsomme oppbyggingen som egentlig ikke appellerte. Bortsett fra det, var Bethesdas dragefylte storselger selvfølgelig et bra spill.

Noe jeg bare ikke forstår hvordan du kan si om Starfield. For der mislyktes Todd & Co. ærlig talt så elendig med å bygge et underholdende actionrollespill at det nesten er uakseptabelt. Ideen var jo den flyktige, ekspansive, enorme, mystiske følelsen av det evige verdensrommet med planeter i massevis, liv, bevegelse, oppdagelser, nerve og spenning.

Hva fikk vi? En grafisk eldgammel menysimulator med ubrukelig atmosfære og null følelse av oppdagelse. Den ble også levert med mange spillødeleggende bugs og en lav grad av optimalisering mot maskinvaren som den utelukkende ble utviklet for. 100 % uforståelig.

Ingen burde ha hatet The Last of Us: Part II

Vel ... Joel ble drept bare 40 minutter inn i Naughty Dogs etterlengtede spill, noe vi alle så på som et massivt antiklimaks. En betydelig del av meg hater Naughty Dog for å ha drept en av mine absolutte favorittkarakterer.

En annen del av meg ser selvfølgelig hva de prøvde å si, og hvordan det karakteriserte et av de mest minneverdige actionspillene som noensinne er laget. Det er rett og slett ubehagelig for meg hvor mange som ikke ser ut til å ha spilt Part II, men som likevel dømmer det for å ha en karakter i spillet som er lesbisk og en som er trans. I utgangspunktet var ikke dette noe jeg reflekterte over i løpet av mine 20 timer med Ellie.

I stedet ble jeg oppslukt av mine egne følelser og mitt ønske om hevn. Veldig, veldig få spill har vekket følelser som dette gjorde, i meg. Og gjør det fortsatt. At hatet mot Naughty Dog og deres fantastiske oppfølgere ble og er så utbredt som det er, er for meg bisart.

Det burde være en generell takknemlighet for at Naughty Dog våget å fornærme, sjokkere og skape sinne, irritasjon og skuffelse hos oss som spillere - for å drive gjennom et like fornuftig poeng her som de gjorde på temaet "kjærlighet" i forgjengeren. 100 % uforståelig.

The Batman var overfladisk, tom og kjedelig?

Jeg vil gå så langt som å hevde at Matt Reeves' The Batman knapt er en film. Det er en serie nydelige, bedårende, saftige, bevegelige bilder satt sammen av en Greig Fraser (som også filmet Dune and Dune: Part II samt Rogue One) som jevnlig fortryller, men en film? Tvilsomt.

Reeves sitter fast i sin egen felle her, der overflaten alltid går foran substansen, og følelsen av usammenhengende scener som først og fremst er bygget opp for å være "visuelt imponerende" snarere enn dramaturgisk effektive, er konstant når jeg ser The Batman. Den forteller meg ingenting. Den sier så godt som ingenting om noen av karakterene i den, og den føles så tom, håpløst usammenhengende og overfladisk at det nesten føles bisart å lese hyllest etter hyllest. 100 % uforståelig.

<strong>Star Wars: Outlaws føles som en vits?

Jeg har bare spilt rundt tre timer nå av et omfattende open world-eventyr, noe som gjør dommen min - og konklusjonen jeg er i ferd med å trekke - litt urettferdig. Det hadde selvfølgelig tatt minst ti timer til før jeg i utgangspunktet kan si enten bu eller baa, men jeg gjør det likevel - for Outlaws føles på mange måter som en fiasko, for min del.

For det første har jeg i løpet av de første timene følt omtrent 0% ekte, vellykket, skuddsikker Star Wars følelse. Bortsett fra et par karakternavn minner det meg knapt om Star Wars, noe som sementeres av at dialogen er stilistisk dårlig og at open world-delen er begrenset og dermed ikke egentlig "open world". Jeg synes så langt at stealth-delene er gjennomgående verdiløse og at grafikken ser gammel ut. Dette føles som en av årets største skuffelser for meg, og jeg kan bare ikke forstå hvordan det allerede kan være så godt likt som det ser ut til å være. Helt, 100% uforståelig.

Er jeg helt på jordet? Har du noen eksempler på noe som føles som en kollektiv psykose som dette i popkulturens verden? Gi oss beskjed i kommentarfeltet nedenfor .