Norsk
Gamereactor
artikler
Duke Nukem Forever

Kommentar: Hvorfor Duke ikke lykkes

It's time to kick ass and chew bubblegum. Men ikke begge deler på én gang. Daniel er ikke begeistret for Duke Nukem Forever...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er en kjent sak at Duke Nukem Forever har vært under utvikling lenge. Veldig lenge. I hver bidige nyhetssak her på nettsiden har jeg gjenfortalt historien om 3D Realms, hånet den, moret meg på fenomenets bekostning - ja, noe så banalt som den alternative tittelen Duke Nukem Never fikk meg til å trekke på leppefestet.

Arbeidet på Forever begynte følgelig i 1996, som nå er drøye 15 år siden, og man antok lenge at spillet aldri ville slippes i det hele tatt (årsak: økonomisk trøbbel), selv om man irrasjonelt nok fortsatt var overbevist om at spillet hadde blitt en klassiker hvis det fikk muligheten. Det er slik legender fødes.

Denne legenden gikk derimot ikke inn i historien som en legende, men en falsk profet. 2K skyflet Duke Nukem Forever-prosjektet videre til Gearbox Software, folkene bak Brothers in Arms og Borderlands, et selskap som imponerte ved å utsette spillet på nytt (men denne gang var det kun snakk om en uke). Etter 15 år med venting var selvfølgelig faktum at mange var superskeptiske og andre gledet seg stort. Det var enten eller. For de av dere som gledet seg stort, for de av dere som hadde troen, kan jeg ikke annet enn å sympatisere.

Det er som når Jesus gjenoppsto til kollektiv glede og overbevisning, men med det unntak at Jesus i dette tilfellet strener målbevisst ut av grotten og slår en kattunge i ansiktet. "Dette her minner jo ikke noe om det vi har ventet på.", påpeker en tilfeldig tilskuer. Det er klart man blir skuffa. Poenget med denne kommentaren er derimot ikke å gni havsalt inn i kjøttsårene til alle gamere av den gamle skolen, men å se forbi sorgen og granske årsaker. Hvorfor lykkes ikke Duke Nukem i 2011? Hvorfor er vi på kontoret enige om at 5/10 er en meget sjenerøs karakter?

Dette er en annonse:

Først og fremst det åpenbare: Spillet er 15 år gammelt. I 2001 meldte 3D Realms at spillet er "ferdig når det er ferdig", noe det på sett og vis ble 8 år senere, da 2K saksøkte selskapet for dagdriveri. 3D Realms hevdet hardnakket at spillet nå nesten var ferdig, noe som også var grunnen til at det på tidspunktet lekket ut en del bilder på nettet. Fra et spill som ble påbegynt i 1996 kan man dermed ikke forvente trendvare, og når en anmelder kritiserer spillet for å virke gammeldags, er det med all sannsynlighet fordi det er gammeldags.

Verken jeg eller noen andre utenfor 3D Realms vet hvor langt inn i utviklingen de var i 2001, men minst en tredjedel er i hvert fall mitt estimat. Det er nemlig akkurat denne følelsen Duke Nukem fremkaller, et skytespill fra rundt tusenårsskiftet. En plaffer. En stiv, seig plaffer. Mye av greia med Duke Nukem er likevel nostalgien og retrofaktoren ved den usjarmerende hovedrollen, glorifisert gjennom barndomsminner.

Med alle disse humørløse actionheltene på 80-tallet - Rambo, Van Damme, Lundgren, Seagal og så videre - var det forfriskende med en parodi på disse, en mann som tok macho-begrepet ett steg videre og forbi, en spillkomisk tøffing. For oss som ikke vokste opp på 80-tallet eller har et nostalgisk forhold til Duke Nukem, er det enkelt å peke på hvorfor Duke Nukem Forever ikke har noe verdi. Spillet føles, som sagt, gammeldags, og prompehumoren som preger spillet appellerer ikke til dagens ungdom. Vi er barn av ironiens og satirens tidsalder, verken slapstick eller onelinere holder for å myke opp lattermusklene. Jeg generaliserer selvfølgelig noe fælt nå, men tanken er like fullt at Duke Nukem Forever i mine øyne suger fordi det a) opererer med avleggs humor, b) ikke ser noe pent ut, vi er skjemt bort med bedre, og c) handler om en fyr som skal være kul på en helt urimelig 80-tallsmåte, men er helt malplassert i en tid hvor Steven Seagal heller tar oppvasken enn å lage film.

Det hadde imidlertid ikke trengt å være så ille, da spillet som sagt har et potensielt marked i spillere av den gamle skolen, menn i slutten av 20-årene og over 30, de som synes Hertugen var helt hysterisk i både hans og deres egen glanstid, og av den grunn blir transportert tilbake til et lykkeligere sted via Forever. Men den gang ei, spillet føles kanskje gammeldags, men feiler i dette segmentet også. For å være ekstra diffus: Duke Nukem Forever er ikke gammeldags på de rette stedene. Et nostalgisk skytespill er for meg et skytespill som imiterer sjangertrekk fra en viss tidsperiode, et skytespill med masse store og varierte våpen, et skytespill med høyt tempo. Duke Nukem Forever er dessverre en dinosaur på rulleskøyter, modernisert på de områdene hvor det ikke skulle ha vært modernisert.

Dette er en annonse:

Forever er langsomt, man kan kun bære på to våpen, og Gearbox har implementert en regenererende helsemåler. På den ene stolen sitter fortidens publikum, på den andre stolen sitter samtidens publikum, og mellom stolene ligger Duke Nukem Forever og kaver desperat. Dette er hvorfor Duke ikke lykkes, dette er hvorfor tittelen for årets største skuffelse så vel som årets verste spill ligger an til å være i boks, dette er hvorfor jeg anser tilhengere av spillet som gåtefulle bedragere.

Hail to the king, baby.

Duke Nukem Forever
Man bruker ikke 500 kroner på sånt i 2011.

Relaterte tekster

Duke Nukem ForeverScore

Duke Nukem Forever

ANMELDELSE. Skrevet av Petter Hegevall

Det har tatt fjorten år for Duke å gjøre sitt storslagne comeback. Var det verdt den enorme ventetiden? Vi har testet spillet og lar hammeren falle...

0
Duke Nukem-cosplay som imponerer

Duke Nukem-cosplay som imponerer

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Leobane Cosplay vet virkelig hva han driver med når det kommer til kle seg ut som diverse kjente film- og spillfigurer. Fotografen Julien Gokuj er ikke noe dårligere, og...



Loading next content