Norsk
Gamereactor
artikler

Kommentar: Spillrenessansen

Spillkulturen er kommet for å bli, men spill som kunst er enda udefinert og omstridt. Den trenger først å bli gjenfødt...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Fra slutten av 1700-tallet til starten av 1900-tallet pågikk den industrielle revolusjonen. Under denne perioden ble det en voldsom omveltning i samfunnet. Det kom en industriell renessanse, frontet av stål, glass og damp. Gud var død; industrien kunne leve. Det var ikke lenger en verden forklart av noe metafysisk. Det ble fokus på individet, på mennesket i nuet. Folk flyttet til byene, dampmaskineriet oppsto, fly, biler, telefoner, tog, ny arkitektur, vaksiner, nye ideologier, maskinerier og radio.

Revolusjonen førte ikke bare til en omskrivelse av våre materialistiske levemåter, som et resultat påvirket det også kunsten i veldig stor grad. Det kom en kunstlig rennesanse, den ble gjenfødt. Nå var teknologien på plass, nå kunne man endelig utfolde kunsten. Enkeltindividet kunne utfolde seg, det kunne kommentere nuet gjennom estetiske uttrykk.

Dere har nok sett klassiske malerier fra aristokratiet. Veldig komponerte bilder, portretter i stil med realistisk uttrykk. Bildene er vakre, men de er et resultat av fastlåst kunstnerisk frihet. Det var ekstremt dyrt å male på denne tiden. En maler trengte 5-6 ansatte i en malingsprosess, og resultatet av dette var at maleren måtte male på bestilling fra adelsfolk for å få hjulene til å gå rundt. Dermed ble ikke maleriene et uttrykk fra malerene selv, men objektivert gjennom bestillerens ambisjoner.

Den industrielle revolusjonen førte altså til en gjenfødelse av billedkunsten. Nå trengte man ikke lenger 5-6 ansatte for å male. Man fikk malerskrin, som ga enhver muligheten til å male. Malerier med tydelig penslede strøk oppsto - alt skulle ikke lenger være glatt, portrettert og realistisk på bestilling. Den frie kunstner oppsto. Nye retninger sprang ut; modernisme, futurisme, kubisme, impresjonisme, og senere dadaisme, surrealisme og postmodernisme blant annet. Kunstens renessanse oppsto virkelig med den industrielle revolusjonen. Ikke bare for maleriene, men også for fotografier og filmer som fanget verdenen objektivt - sett gjennom maskinens øye. Teknologien var en forutsetning for at kunsten virkelig kunne bli fri.

Dette er en annonse:
Kommentar: Spillrenessansen
Claude Monet - en av grunnleggerne av impresjonismen - og hans malerier var et direkte resultat av kunstnerisk frigjorthet med teknologisk forutsetning.

Dataspill er i den uheldige posisjonen av å bli ansett som både underholdning og kunst, men har egentlig identitetsproblemer med hvor den virkelig hører hjemme. Når filmen først kom ut, og spesielt i lys av filmpioneerbrødrene Lumière, ble filmmediet ansett for å være banalt. Langt fra kunstverk. Det gikk for å være simpel underholdning. Filmen måtte også gjennom sin egen renessanse, og påfølgende de neste tiårene kom en rekke konvensjonsbrytende sjangere og filmer. Tysk ekspresjonisme, russisk montasjefilm, italiensk neorealisme, fransk new wave, film noir og opp mot den moderne dogme 95-stilen var alle med på bryte grenser, skape nye retninger og etablere filmen som et medium med kunstnerisk potensiale.

Dataspillene trenger også sin renessanse for å bli etablert som et kunstmedie. Et sted for den frie kunstner å utfolde seg. For dataspill er som alle andre former for kunst en kommentar på samfunnet i nuet, uttrykt gjennom individers subjektive virkelighetserkjennelse. Selv om fundamentet dreier seg om logikk, matematikk og språk representert ved programmering, er det også en mengde kunstnere som jobber bak med å skape disse digitale verdenene. Idéforfattere som skriver historie og manus, konseptartister som maler verdener, figurer og en fiktiv virkelighet, og musikere som orkestrerer og skaper lydspor. Det er mye kunstnerisk arbeid som ligger til grunn for spillverdenen, men felles for alle er at de uttrykker samfunnet eller dagens verdier på en eller annen måte, enten realistisk eller fiktivt.

Men mange argumenterer for at dataspill likevel ikke er kunst. At det bare er lek og underholdning, ikke en måte å kommentere samfunnet på, eller stille spørsmål ved våre moralske verdier. De som mener dette har både rett og urett. Spill er begge deler, det er både kunst og underholdning. Det er også filmen, bildene og musikken. Noen ganger smeltes det sammen, andre ganger kommer den ene siden mer til uttrykk enn den andre. «Transformers»-filmen er et eksempel på filmmediet som underholdning, «8½» av Fellini er et eksempel på filmmediet som kunst. Begge eksempler inneholder både underholdning og kunst, men i ulike grader. I spillverdenen kan vi trekke frem eksempler i samme grad. «FIFA 12» er et ekempel på spillmediet som underholdning, «Journey» et eksempel på spillmediet som kunst.

Dette er en annonse:

Det er dataspillenes udefinerte renessanse som gjør dette problematisk og uvisst. Jeg vil hevde vi er på vei inn i en spillrenessanse. Teknologien er etablert, men enda i utvikling. Det er dyrt å utvikle spill, noe som gjør at spillutviklere, som ofte er et team på mange titalls personer, utvikler spill med hensikt å få hjulene til å gå rundt. Akkurat som billedkunstnerne måtte gjøre i preindustrialistisk tid. Spillene blir utviklet i hensyn til etterspørsel, og det er først når en ny tid oppstår at spillkunstens løsrivelse virkelig kan komme.

Vi ser allerede tendenser til dette. Indiespill, altså uavhengige spill, er i full blomstring. Et resultat av et stadig større spillmedie. Det er billigere å utvikle spill, det er flere som blir spillutviklere, informasjon er bedre tilgjengelig slik at «hvem som helst» kan lære seg å programmere, og det er dessuten mye enklere å eksponere og selge produktet sitt en før. Det er altså mer tilgjengelig.

Kommentar: Spillrenessansen
Konseptkunst fra Journey viser kunstens stadige inntog i spillverdenen. Vi kan forvente mange flere stilistiske titler som dette i fremtiden.

Jeg anser spillmediet for å være en videreføring fra tidligere kunstuttrykk. En kunstlig konsekvens av teknologien. Et medie som konvergerer både lyd, bilde, tekst, og blander dette med interaksjon. Plutselig er det ikke lenger kunstneren som står i sentrum, men også mottakeren i andre enden. Mottakeren gjør direkte inngrep i kunstverket og fullfører det med sin egen subjektivitet og uttrykk i tankene. Det oppstår et samspill mellom sender og mottaker, slik det også gjør i litteraturen, i filmen, og i musikken, bare på et enda mer direkte nivå. Dataspill som kunst er et faktum, nå mangler bare renessansen!



Loading next content