Kona

Carl Faubert tar en hånd av rattet og lener seg over for å skru seg fram til den eneste radiostasjonen innen rekkevidde. Langs landeveien er furutrærne snøfrie til tross for at kalenderen viser oktober 1970. Carl tar et siste trekk av sneipen og kaster den ut vinduet. Smokey Bears ikoniske "Remember... Only YOU Can Prevent Forest Fires" har tydeligvis ikke gjort inntrykk.

Privatdetektiven fra Montreal er på vei til et møte med en velstående grunneier ved navn William Hamilton et sted i den kanadiske villmarken. På overflaten dreier saken seg om vandalisme, men den velstående mannens oppkjøp av lokale bedrifter har splittet lokalbefolkningen og gjenåpningen av en nedlagt gruve har vekket Cree-indianernes vrede. Carl mistenker at det er mer som skjuler seg bak Hamiltons forespørsel om hjelp.

Møtestedet er kun få hundre meter borte da en bil som kommer kjørende i motsatt retning tvinger meg av veien. Verden blir sort, og da jeg våkner er landskapet dekket av snø. Jeg trer ut av bilen og ser meg rundt. Den andre bilen har krasjet i nærheten, men det er ingen spor av sjåføren. Carl er skadet og må finne et sted å gjemme seg for snøstormen

Det er to veier videre. Den ene er en landevei, mens den andre fører til en hytte. Døren er ulåst. Jeg får lagt ved i peisen og varmen kommer tilbake. Sakte. Carl er dog fortsatt skadet, og han må komme seg til dagligvarebutikken hvor Hamilton venter for å få hjelp. På kartet Carl har med seg ser det ut som om det er gangavstand til butikken. Jeg trosser snøstormen og begynner å traske gjennom snøen, ut på landeveien og mot butikken. Men, så skjer det noe uventet: jeg treffer en vegg. Veien er tilsynelatende åpen, men jeg får ikke lov til å bevege meg videre. Ja, vel. Jeg venter på et hint, eller en påminnelse om at det er kjipt å stikke fra en ulykke uten å skrive skademelding. Påminnelsen kommer ikke. Etter flere minutters leting finner jeg løsningen: jeg har oversett et bortgjemt førstehjelpsskrin.

Det er en hårfin balanse mellom å veilede spillere og å fôre dem med teskje. Derfor tenker jeg først at det var min feil: da jeg fant kjetting i hytta burde jeg ha resonnert meg fram til at Carl etter sin tid i militæret var i stand til å dytte bilen ut av grøfta og feste kjettingen på hjulene - og at jeg derfor ikke skulle forlate bilen for å komme meg til butikken. Usynlige vegger er en udelikat løsning som bryter illusjonen, men dersom det var et enkelttilfelle ville det vært en mindre irritasjon. Dessverre dukker slike problemer opp gang på gang: instruksjonene er uklare og jeg møter på både usynlige vegger og andre irritasjonsmomenter. Det er synd, for mye av det som skal til for å fortelle en interessant historie er tilstede: Carl er glimrende som forteller - enda bedre på fransk enn på engelsk - og det at sporene man finner samles i journalen sammen med privatdetektivens kommentarer gjør det spennende å utforske det barske landskapet.

Mine forsøk på å tre inn i rollen som privatdetektiv avbrytes imidlertid stadig av irritasjonsmomenter, som at Carl har såpass lite plass i sekken at jeg underveis ble nødt til å hive fra meg utstyr for å få plass til en vedkubbe som jeg trengte for å tenne et bål (som lagrer spillet). Slikt skaper unødvendig frustrasjon som distraherer fra den nydelige villmarken utvikler Parabole har skapt.

For Kona har også vakre øyeblikk som får meg til å dra fram Carls polaroidkamera, og en historie som er såpass interessant at jeg tør håpe på en tilfredsstillende avslutning som lar meg glemme svakhetene. Slutten kommer som en overraskelse. Ikke av typen 'oi, det hadde jeg ikke tenkt på', men heller 'hva, var DET slutten?'. Det er nesten som om Parabole ikke rakk å gjøre seg ferdige, og ble tvunget til å hive inn en avslutning før den var klar. Faktisk ville jeg ha foretrukket om de sløyfet de siste fem minuttene og heller lot skjermen gå til sort etter å ha forklart hvordan historiens forskjellige tråder henger sammen. Etter å ha ventet på Kona i to år forventet jeg mer - man får ikke engang utforske hele kartet.