Kon-Tiki

Når man velger å kalle filmen Kon-Tiki, så er det umulig å ikke knytte mange forventninger til resultatet. Thor Heyerdals dokumentar fra 1950 vant Oscar, og boken han skrev om ekspedisjonen ble oversatt til mer enn 70 språk. Få nordmenn har høstet mer anerkjennelse på verdensbasis enn nettopp Thor Heyerdal - så hvordan ble egentlig spillefilmen?

For dette er en spillefilm. Det er en film basert på virkelige hendelser, men utover det har den kunstneriske friheten fått stå i sentrum. Helt greit. Foruten alle noterte fakta, foretatte observasjoner og erfaringer de gjorde seg under den virkelige ekspedisjonen, så var det ikke et godt grunnlag for å lage en spenningsfilm. Det originale mannskapet gikk faktisk godt overrens, og slikt blir det ikke intriger av. Vi har jo allerede dokumentaren, og derfor føles det helt riktig at dette ble noe helt annerledes.

Regissørteamet Joachim Rønning og Espen Sandberg gjør en solid jobb med å bygge opp til selve ekspedisjonen. Vi får et godt innblikk i hvordan ti år med forskningsarbeid som ingen vil tro på får Heyerdal inn på et spor han føler seg nødt til å følge. Hans klokkerene tro på egen teori er en viktig faktor for å verve ekspedisjonsdeltakere såvel som å skape engasjement i Peru hvor seilasen starter. Så langt føles det friskt, og det er trygt å se at de holder seg tro mot historien.

Ute på det åpne hav tar det ikke lang tid før deltakernes uenigheter kommer til overflaten. Thor fremstår som en god leder som aldri tviler på at havstrømmene vil føre dem trygt frem. Hovedrollen spilles av en trygg Pål Sverre Valheim Hagen, som i tillegg til å fremstå høy og lys også briljerer med den karakteristiske engelsken Thor Heyerdal snakket. Det er skummelt likt. Ingeniøren ombord, Herman Wassinger, spilles av alltid flinke Anders Baasmo Christiansen, og det er lett å tro på at han angrer der de driver over Stillehavet mens hvithaiene uavbrutt sirkler rundt båten.

Det er gnisningene som får mest plass. Det er en finfin nerve ombord. To krigshelter med radioerfaring, en ingeniør, en svensk etnograf, en kunstner med erfaring fra havet, og selvfølgelig den optimistiske eventyreren Thor. Det meste ligger til rette for uenigheter allerede før de har dratt ut på havet. Legger man til usikkerhet om kursen, en flåte laget uten noen som helst moderne hjelpemidler og følelsen av å befinne seg i konstant livsfare, så har man fin grobunn for interne stridigheter.

Foruten gnisningene mannskapet imellom, er mye av fokuset rettet mot haifaren. Den alltid overhengende haifaren. Selvfølgelig er det hai i Stillehavet, og dokumentaren forteller om hai av mange slag, men det blir litt for mye. Litt for mye haigrøss. Den største faren var tross alt å falle overbord slik at man ble fraseilt. Flåten kunne ikke snus rundt, og det var ikke mulig å ta igjen flåten ved å svømme. Uansett er samspillet med haiene glimrende. Det føles ekte - nifst og ekte.

Jeg startet med å si at dette er spillefilmen om Kon-Tiki, og der leverer den i aller høyeste grad. Historien er kjent, og utfordringen med å lage en to timer lang film blir mesterlig håndtert. Det er spennende, intenst og det mellommenneskelige dramaet fungerer glimrende til å underholde oss og mer til. Det er også vakkert. Peru, det utrolig blå Stillehavet, flåten og de idylliske øyrikene. Alt er nydelig å se på.

Dialogen i norske filmer får som regel på pukkelen fordi den sliter med å virke troverdig. Ofte sitter vi med puta foran fjeset og spør oss selv hvem i all verden som snakker slik. Dette skjedde forøvrig ikke i Kon-Tiki, men det hendte likevel noe annet merkverdig. I det øyeblikket de legger ut på havet mister jeg følelsen av at året faktisk er 1947. Kanskje har ikke kameratslig sjargong endret seg de siste 60-70 årene, men for mitt eget uvitende vedkommende føltes det feil at tiden forsvant på denne måten.

Kon-Tiki er en veldig god kinoopplevelse du ikke bør gå glipp av. Ikke bare kommer historien om flåteferden til å underholde deg, men du kan også lære noe. Den kommer neppe til å vinne noen Oscar (det stemmer, jeg sa det...), men det gjør ingenting. Det er den beste norske filmen siden Max Manus, og en soleklar anbefaling til årets filmhøst.