Konung: Legends of the North

Rollespillsgenren har i de siste årene opplevd en sann kommersiell oppblomstring med utgivelsen av en rekke fengslende, nyskapende titler. Genren var ellers antatt "dæd" på starten av 90ætallet grunnet den manglende interessen, men kritikkerroste og visuellt oppdaterte titler som Daggerfall, Diablo, Fallout og Balduræs Gate lokket til seg dedikerte action- og adventurespillere og skapte til og med en ny æra i spillhistorien.

En sånn utvikling medfærer uheldigvis en rekke overflædige plagiater og uoriginale titler, som forsæker å spinne gull av en suksessrik formel. Konung: Legends of the North er dessverre ett klassisk eksempel på et slikt spill. Spillet præver å gjenskape den forsvunnene gotiske æra via en tradisjonell rollespillskabal, men dessverre feiler spillet på alle måter.

Makkverk
Konung: Legends of the North ser ganske utmerket ut på papiret, med en rekke spennende muligheter og et tilsynelatende attraktivt ikke-lineært gameplay. Med utgangspunkt i det 7. århundre inntar man rollen som en heltmodig kriger, hvis overordnede mission er å finne de resterende stykkene til en amulett, som skal gjenoprette verdensfreden.

Bakgrunnshistorien vitner altså ikke om mye nytenkning, men det gjær til gjengjeld idÚen med å kombinere det mytologiske aspektet med virkelighetens historie. Spillet byr dessuden på en rekke andre interessante elementer, bant annet over 100 forskjellige gjenstander, 60 ikke-lineære missioner, en dag/nat syklus med mer. Men gjennomgående er Konung allikevel et tradisjonellt rollespill.

Spillet er bygd opp omkring den tradisjonelle rollespillskabalen, hvor din hovedperson samt hans fælgesvenner (det er muligheter for å få opp til ti personer i sin gruppe!) som gradvis stiger i gradene etter suksessfulle kamper og gjennomfærelsen av missioner. Dessverre virker erfaringspointsystemet langt fra like avansert eller logisk oppbygd som i eksempelvis Balduræs Gate 2, fordi det bare er fire kategorier å fordele poengene på, hvilket ikke gir de store mulighetene for å forme en individuell helt.

Metalltretthet
Selve kampene, hvor erfaringspoengene hovedsakelig skaffes, pleier vanligvis ikke å være alfa og omega i rollespill, men fordi Infinite Loop har lagt så stor vekt på nettopp kampelementet, burde Konung i hvert fall være gjennomarbeidet på nettopp dette punktet. Dessverre faller spillet også i gjennom her, gjennom noen håplæse grafiske animasjoner og ikke minst det unyanserte, nærmest automatiske, kampsystemet. Man trykker simpelten på et par knapper, hvorpå dine helter kaster seg hovedstups ut i diverse slag. Det er ingen mulighet for å komme med noen dedikerte taktiske kommandoer, og det er bare alt, alt for dårlig.

"Heldigvis" er den kunstige intelligensen så sjokkerende svak, at de manglende taktiske finessene allikevel aldri resulterer i nederlag. Mye fordi også NPCæene er uhyre ensformige og langt fra så interessante som de individualistene, som er i eksempelvis Balduræs Gate 2 eller Deus Ex.

Visuell vandalisme
Spillets absolutt stærste akilleshel er imidlertid den heslige grafikken, som er omtrent like pen som ett ugressinfisert jorde! Den "fantastiske" dag/natt syklusen er mer forvirrende enn forblæffende, bakgrunnene er monotone og uten noen særlig hæy detaljegrad, NPCæene ligner på hverasdre til forveksling og animasjonene uten kamp er alt for få. Samtidig er bakgrunnsmusikken utflytende og lydeffektene få og ikke særlig realistiske. Konung: Legends of the North disker kort sagt opp med den svakeste audiovisuelle siden, jeg noen gang har opplevd i et rollespill!

Maltraktering
Det som kunne ha vært et spennende eventyr gjennom et inspirert univers med en rekke nye tiltak, forværres dessverre av en uoverskuelig lang rekke irriterende elementer, alt fra den heslige grafikken til de uinteressante kampene og missionene. Hvis man har en forkjærlighet for daterte spill med katastrofal styring er Konung: Legends of the North et ideellt kjæp, da spillet plasserer seg på den absolutte toppen i denne kategorien. Spillet er simpelten et av de værste rollespillene, jeg noensinne har opplevd, og med fantastiske titler som Deus Ex og Balduræs Gate 2 på markedet er dette i sannhet en likegyldig og overflædig utgivelse, som blekner i sammenligning med færstnevnte mastodonter.