Norsk
Gamereactor
artikler

Kristians nyttårsmanifest 2019

Hvis ikke dette får han fengslet, er det ingenting som gjør det. Kristian raljerer i kjent maner om året som har gått, og avslutter med sitt profetiske tilskudd til norsk spillindustri.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det tok tid å finne et kledelig bilde til årets nyttårsartikkel. Til syvende og sist landet jeg på "Guernica" av Pablo Picasso. Det er noe med de fortvilte og skrikende ansiktene i dette maleriet som ingen mengde med å google "despairing scream" kan fikse. Jeg innså etter hvert at årets tekst ble for lang, og ga meg til å omstrukturere den som en slags stand-up monolog for å gjøre det artig å lese. Den siste tiden har blitt brukt på bøkene til Frankie Boyle og bittelitt Kurt Vonnegut, som jeg bare nevner i fall du skulle lure på hvorfor dette virker å være skrevet av en manisk tidreisende.

I fjor satte jeg som nyttårsløfte å prøve mer nye ting. Jeg tror det ble fulgt opp - hvert fall halvveis. Jeg leste mer. Hørte mer ny musikk. Prøvde andre typer spill. Prøvde å engasjere meg i andre ting enn egne interesser og ekkokammer. I fjor hadde jeg en slags fantasi om å komme i fengselsform og at jeg skulle lære meg kampsport. Det ble det ingenting av, men jeg syns ikke det er et nederlag. Hva var den gylne regelen for nyttårsløfter igjen? Tre deler realistisk og en del stormannsgalskap? Kanskje like greit, ellers hadde jeg vært nødt til å bruke Twitter.

Tid er noe som har opptatt meg i år. Ikke midtlivskrise, men hvordan jeg oppfatter den. Jeg går nå inn i mitt tiende år som ansatt i helsevesenet. Det er lang fartstid i et system som, rent administrativt, hater mennesker. Det høres bittert ut, men så har arbeidsåret vært preget av nedleggelser, omflytting og nedskjæringer. Det har vært slitsomt, men aldri så fjernt at min forrige arbeidsplass føles milevis unna. Jeg har bodd i Tromsø i snart fire år, og det føles likevel som om jeg kom hit i fjor. Bland dette med et travelt underholdningsår, og forrige måneds utgivelser vil føles som om de hører forrige tiår til.

Begynnelsen av året var en spissrotgang av lanseringer som gjorde krav på oppmerksomheten. Fra januar og ut mars fikk vi Kingdom Hearts 3, Metro Exodus, Sekiro: Shadows Die Twice, Far Cry: New Dawn og The Division 2. I oktober og november ble det heller ikke mye tid til å puste, hvor man fikk The Outer Worlds, Call of Duty: Modern Warfare, Death Stranding, Luigi's Mansion 3, Pokémon Sword/Shield og Star Wars Jedi: Fallen Order.

Dette er en annonse:
Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019
Hvis jeg begynner nå er jeg kanskje ferdig før familien går fra meg.

Dette må jo være galskap. Jeg er selvsagt klar over at man ikke er forpliktet til å spille alt her i verden, men denne rytmen hvor en utgivelse avløser den andre er bruk-og-kast satt i system. Jeg minnes å virkelig like Metro Exodus og Sekiro, men kunne ikke med en frådende lærkledd gimp bak meg fortalt hva de handlet om. Ikke at fjoråret var noe bedre, men for mitt vedkommende var det som vanlig mer å hente i de alternative kretsene; Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero og Observation. Ærlig talt, fortell meg hvor ellers i denne ødemarka jeg kan spille som HAL9000, sette i verks en kommunistisk revolusjon eller spare universet bryet med mitt vesen og stupe hodet først inn i et svart hull? Ikke i AAA-kretsene, det skal være sikkert. Skudd i mørke nå, men det neste storspillet som kommer ut vil enten være i første- eller tredjeperson, foregå i en åpen verden og inneholde craftingmekanikker.

Jeg drar på for effekt, selvsagt, men de mer populære spillene fra de siste årene har vært lineære - eller semi-lineære. The Last of Us, Wolfenstein: The New Order, DOOM, God of War, Sekiro: Shadows Die Twice, Jedi: Fallen Order. Det er godt å se at noen der ute fremdeles vektlegger en nøysomt designet opplevelse fremfor en tanketom sandkasse fullt av ingenting. Hvis det er noen som er eksperter nettopp det området så er det Ubisoft, med flaggskiptitlene Assassin's Creed, Ghost Recon og The Division.

Kristians nyttårsmanifest 2019
"Dette er av rent selvpreserverende årsaker, og det er helt tilfeldig at vi er i USA's hovedmaktsete."
Dette er en annonse:

Av en eller annen grunn har det kommet et slags krav om at spill ikke bør inneholde politikk. Jeg kan ikke engang begynne å dekode hva det er ment å bety. Det var en tid for ikke lenge siden hvor man praktisk talt kunne trekke tærne av nazister uten at karmameteret rikket seg, men nå fortoner slikt seg veldig annerledes. Jeg var vitne til det i avsløringen av Wolfenstein: Youngblood, hvor det sarkastisk ble påpekt at Bethesda var modige som lot jenter drepe nazister. Hvordan i alle dager klarer disse gutta - og de er gutter - å gå ut døra? Faller de ned på knærne og skriker «soyboy» til en likegyldig Gud hver gang de ser et kvinnfolk på gata?

Det er ikke bare publikumet som tar denne formeningen til sitt hjerte - du har jaggu meg noen utgivere også. Det ironiske er at i dette jaget etter å ikke forulempe noen blir jeg faktisk forulempet, for er det noe jeg virkelig forakter så er det tannløs kunst. Bare se på The Division 2. Som Ben «Yahtzee» Croshaw påpekte; det skal godt gjøres å suge politikk ut av terrorister som har tatt over det hvite hus. Den gode nyheten er at The Division's utvidede lore nå kvalifiserer til å bli med i MCU.

Neste år kommer Tell Me Why, et spill fra franske Dontnod Entertainment, kjent for Life is Strange-serien. Her får man muligheten til å spille en transperson. Hvis dette er noe som blir en sentral del av spillets narrativ tror jeg Dontnod vil behandle det med verdighet. Jeg skal ikke anta å vite hva slags ensomhet en transperson vil oppleve, men jeg har også følt meg rådvill i møte med en ny hylle hygieneprodukter. Ensomhet og identitetskrise er jo et universelt tema. På samme måte som man kjenner seg i Geralt of Rivias bastante insistering på å ikke ta noens parti, før han omsider blir stilt til veggs og ser seg nødt til det.

Kristians nyttårsmanifest 2019
Jeg elsker det når du ikke blander deg oppi hvem som skal være konge i Redania.

Dette med representasjon er noe større utgivere, være seg i spill eller film, famlende forsøker å fokusgruppere seg frem til. Hvorfor skulle man ikke ønske å se seg representert hos de største aktørene, som for eksempel Disney? Fordi det å se de prøve å skrive frem karakterer som ligner på mennesker er som å bli servert kaffe av en kelner uten tomler, men det er likevel en makt de har markedsført seg frem til. Takket være dem kan det samiske språket trolig utsette sitt eget dødsfall med noen ekstra uker nå som Frost 2 kan oppleves på samisk.

Apropos Disney. Jeg ble positivt overrasket over Jedi: Fallen Order, et spill som ligner Sekiro: Shadows Die Twice i tittelstruktur og spillmekanikk - hvis vi ser vekk fra vanskelighetsgraden selvsagt. Jeg er ingen renblodsgamer, men det tyder jo på at man ikke tar sjansen på å ekskludere de som pusser tennene med lyssabel-tannbørste, før de legger seg i C-3PO-pysjamasen. Tro om dette er tegnet på at Souls-likes begynner å bli en trøtt sjanger. Jeg ville ikke nevnt dette uten eder og galle ellers, men virkeligheten er enda den at Disney og Star Wars dominerer en del av populærkulturen. For all del, Fallen Order er ålreit, men det trekker ikke særlig fra det faktumet at det er mer Star Wars-søppel enn Star Wars-gull. Enhver som føler for å nevne The Mandalorian kan vær så god google etter Star Wars-flaskevann, -epler, -appelsiner og druer. Jeg kan vente.

Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019
Fikk nettopp en telefon av George Lucas. Han sier at en av skapningene på HurblegurpleYorp sjonglerte disse som en del av et omfattende paringsritual. Canon confirmed.

Dette med samvittighet er også noe som har fått tøyd strikken sin i form av årets mer betente tema. Epic har vært veldedig og slengt penger i hytt og pine for å gjøre den tynt bemannede trehusklubben til et mer fristende sted å være, fremfor Steams overbefolkede herskapshus med walk-in klesskap, spiskammer og vinkjeller. Dette har økt antall klikk den gjeve forbruker må utføre med to. FN har blitt varslet, og et helikopter lastet med valium og kakao er på vei. Bekymringen har primært ligget i Epic-launcherens iherdige skanning av datamaskinen din, og tatt i betraktning at kinesiske Tencent har aksjer i Epic betyr dette at Kina nå er ute etter tannavtrykkene dine. Hvis de hadde vært statlig eid kanskje, men siden de er eid av Nasper, et Sør-Afrikansk selskap, betyr det at Sør-Afrika er ute etter tannavtrykkene dine. Trolig for å finne den perfekte tannstillingen til sin nasjonale superhelt; «Aryan Superman,» som henter sine krefter fra tilgjengelig drikkevann. På en måte er det fint, om enn morsomt, å se folk klø i avtrekkerfingeren så fort ordet «bedrift» og «identitet» dukker opp, men det blir en bekymring jeg ikke sympatiserer med så lenge det finnes folk som trykker «jeg godtar» uten å lese innholdet i alskens bruker- og kjøpsvilkår.

Jeg klandrer ikke utviklere for å flykte fra Steam, for som vår egen Ingar Takanobu Hauge påpekte i en artikkel fra starten av året; det er vanskelig å bli lagt merke til i et oversvømt marked. I 2018 kom det tilnærmet 10.000 spill på Steam alene, og Valve har innrømmet at det ikke er noen kvalitetskontroll. Musikkritikeren Anthony Fantano erkjenner samme problemstilling. Det er altfor mye musikk å holde styr på der ute, og han beskriver seg selv som en kurator i tillegg til å være en kritiker. Han bedømmer altså ikke bare hvorvidt noe er bra, men også om det er verdt tiden din. På denne måten har han fremsnakket artister til en popularitet de ellers ikke ville hatt forutsetninger for å oppnå - et problem med utspring i kvantitet, ikke kvalitet. Hvis dette er rollen jeg ubevisst har levd i, så ta det fra meg nå; spill Outer Wilds eller Disco Elysium. Jeg mener helhjertet at de er verdt tiden din.

Kristians nyttårsmanifest 2019
Denne mannen kan lære deg et og annet om selvtillit, som tør å gi Kanye West-plater lave karakterer før han lovpriser Lil Pump dagen etter.

Jeg har enset en økende bekymring for spillproduksjon - enten det gjelder arbeidstider eller uforsvarlige arbeidsforhold. Med dette følger selvsagt forslaget om en fagforening for både skuespillere og utviklere, og godt er det, spesielt etter nyhetsåret vi har hatt. Rockstar, Riot, Quantic Dream - hver og en av de stiller med varierende grader av Exit-tilstander som har resultert i søksmål og oppsigelser. Jeg tror disse forholdene eksisterer for å tilfredsstille en primitiv inkagud som livnærer seg av strippebulebesøk og kokain. Det gir kanskje ikke mye mening, men det gir heller ingen mening at ansatte skal være nødt til å bre ut om sine seksuelle forhold for å passe inn i kontorets gutteklubb, eller som verre er; beholde jobben.

Jeg lurer på om vi i fremtiden må se etter nøkkelhullsmerker på spillene våre. Noe som garanterer at ingen involvert i produksjonen så seg nødt til å ta opp et huslån eller selge sæd for å få endene til å møtes. For ikke å nevne hva de må gjøre for å betale husleia. Jason Schreier, nyhetsredaktøren for Kotaku, slapp i 2017 boken «Blood, Sweat & Pixels.» Her går han dypt til verks for å utforske bakgrunnen til både vellykkede og mindre vellykkede prosjekter, fra blakke og uavhengige utviklere til millionsatsinger. Felles for alle er crunch - den forferdelige lyden av en oppgitt panne mot et tastatur etter syv timer på ubetalt overtid. Jeg vil nødig være djevelens advokat, men skal ikke kunst - være seg god eller dårlig - kreve noe av deg?

Det er fint å se kampen mot mikrotransaksjoner tilspisse seg. Ghost Recon: Breakpoint nådde knapt å middelmådige seg ut av kjøkkenskuffen før De Forsmådde Spilleres Forente Forum begynte å rasle med katanaene sine. Dette med «timesavers» er enda et fenomen jeg også trenger akademikerhjelp for å forstå. Skal man altså spare tid på å slappe av? Hvorfor ikke bare kutte ut mellommannen; gi meg en funksjon som spoler frem til rulleteksten med ett knappetrykk. Det eneste som tar kortere tid er de negative reaksjonene dette fører med seg. «Men hva med de som ikke har tid til spill?» hører jeg folk spørre. Av samme grunn som man ikke skaffer seg en hund hvis man allerede har en rev og et hønsehus å ta seg av.

Kristians nyttårsmanifest 2019
Det er litt vondt å se når prosjektene til daddy Bernthal flopper. Om det bare fantes et produkt som kunne spart meg for det.

I mai satte Verdens Helseorganisasjon betegnelsen «gaming disorder» til livs, og supplerte dermed bekymrede foreldre med nok en misforståelse å slenge om seg rundt juletider. Den kan nå ta plass under tv-bordet sammen med Xboxen bestemora di alltid vil referere til som «Nintendoen.» Det er en vesentlig språklig forskjell her, som ikke må forveksles med "avhengighet." Det blir litt søkt. Hva er man nå egentlig avhengig av? Teknologien eller følelsen den gir? Det er ingen hemmelighet at spill som World of Warcraft setter alle kluter til for å gi deg et rush av dopamin hver gang du går opp et nivå. Er man da avhengig av den seirende suselyden av å være ett steg nærmere toppen, eller det å tilbringe tid i en virkelighet hvor du ikke har studiegjeld, jobb og et bedritent kjøkken?

Likesom Sør-Afrika eller den katolske kirke er det fremdeles et stigma som henger over spillmediet, men for vår del tror jeg det er i ferd med å forsvinne. Det er selvsagt aldri mangel på syndebukker i politikkens konservative miljø, enten det er Donald Trump nå eller David Cameron den gang da. Det er veldig søkt at stormakter skal gi spill pes for å etterligne i skytespill hva soldater allerede gjør i Midtøsten. Jeg gleder meg til dagen hvor mediet blir en fast bestanddel av norskpensumet. Der ville det hørt hjemme som et ledd av litteraturhistorien, spesielt ettersom adapsjoner har latt seg utføre. Spec Ops: The Line tok sin inspirasjon fra Apocalypse Now, som igjen var en adapsjon av Heart of Darkness av Joseph Conrad. Jeg er til og med veldig overbevist om at Hellblade: Senuas Sacrifice er en norrøn utgave av Dante Alighieris «Inferno» fra «Den Guddommelige Komedie.» Dette viser evne til kritisering, tilpasning og lar seg analysere, samtidig som det er underholdende, som er alt vi kan be om i spill som kunstform.

Med flere uavhengige aktører som reiser rundt og promoterer mediet kan veien til allmenn godvilje bli kortere. Jeg håper flere tar turen innom når folk som Bibliogames turnerer rundt for å vise frem det kulturelle og sosiale aspektet ved spillkulturen. Jeg fikk oppleve det selv da de kom innom Kroken bibliotek her i Tromsø. Ungene flokket til. Selvsagt gjorde de det når det var Mario Kart-turnering og premier på ferde. Vel hjemme satte Bibliogames seg fore å arrangere Gaming Akademiet, en slags kulturskole for spillinteresserte. LevelUp deltok blant annet på ett av arrangementene, som jeg syns er et herlig tiltak. Selvstendig næringsdrivende enheter som samarbeider for å demonstrere at det er mer til dette enn å bare låse seg inne på rommet og la fiselukta redusere oksygenmetningen med noen verdifulle desimaler. Du kan faktisk skrive om det også.

Hvis du har kommet så langt er du i besittelse av en tålmodighet som vil komme fremtidens politikere til gode, men frykt ikke, jeg har spart det beste til slutt. Før jeg avslutter vil jeg etterlate deg med denne tanken.

I september la kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande frem regjeringens dataspillstrategi, som blant annet innebærer å doble støtten til norsk spillbransje innen 2022. Det er jo vel og bra, men for å motta støtte fra NFI må prosjektet ditt bestå tre av kulturtestens fire krav. Disse lyder som følger:

«1. Manuskript eller litterært forelegg er originalskrevet på norsk eller samisk.
2. Hovedtemaet er knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold.
3. Handlingen utspiller seg i Norge eller et annet EØS-land
4. Verket har et vesentlig bidrag fra opphavsmenn eller utøvende kunstnere bosatt i Norge eller et annet EØS-land.»

Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019Kristians nyttårsmanifest 2019
På det meste kan jeg se at Pode innfrir to av kravene, så man kan jo lure på hvor alvorlig man skal ta dette.

Ved første øyekast vil dette se ut som urettferdig kreativ begrensing, men jeg ser en gyllen mulighet her til å gjøre noe annet enn å resirkulere vikingtiden. Jeg mener at det er ingenting mer norsk enn å leve i nuet. Vi fornekter og romantiserer vår grusomme fortid, og anerkjenner ikke vår usikre fremtid. Dette forklarer den medtatte trekkingen av skuldre i møte med faenskapen nordmenn har satt til livs, og den impotente vrælingen når enn Greta Thunberg dukker opp i media. Derfor tror jeg tiden er moden for å legge mitt manus til vurdering, i et utdrag jeg har tenkt å dele med dere nå.

«Værn vores landegrenser» er en sjangerblandet adapsjon av virkelige hendelser, og finner sted i to tidsperioder. Spillet vil i første omgang være inspirert av A Way Out, hvor vi styrer de tidsreisende Doktor Gerhard Armauer Hansen og biolog og raseteoretiker Jon Alfred Mjøen. I dette tredjepersons co-op-puzzle-eventyret starter du som Doktor Hansen. Han har nettopp påvist leprabakterien, og forsker videre gjennom å smitte en ikke-samtykkende kvinnelig pasient, som vil ligne spektograf-gåtene i Spider-Man satt til gråting og summende reagenslys.

Når han mister jobben som sykehuslege blir han besøkt av den tidsreisende Jon Alfred Mjøen, som kan fortelle at samer og sigøynere nå er en vernet befolkning, og at Venezia synker på grunn av global oppvarming. Fast bestemt på å ikke utvanne det ariske arvemateriale, reiser duoen til fremtiden og rekrutterer Resett- og Document.no-lesere for å gå enda kraftigere til verks i fortiden, for å redde fremtiden, i en filmsekvens som stort sett løser seg selv. Bergingen av Venezia forblir et valgfritt sideoppdrag.

Kristians nyttårsmanifest 2019
Se for deg disse typene, men med hver sin tyske pornomustasje.

Herfra utvikler spillet seg til å bli et slags hybride management-RTS av Brutal Legend-varianten. Etter å ha lest omslaget på Charles Darwins bok om evolusjonslære, setter du og en bataljon av pensjonerte sløydlærere dere fore å tvangssterilisere alt nord for polarsirkelen som ikke har en nitti grader vannrett panne. Hvis noen slår seg vrang kan du zoome inn og ta styring over en av spillets dedikerte «heltekarakterer,» deriblant Doktor Hansen, som banker en stærnål fullt av lepra på øyet til enhver som krangler. Doktor Hansen har en 2% skadebonus dersom han angriper kvinner. Du vinner spillet hvis hele denne seansen bare får syv sider i norskbøkene i 2019.

Etter rulleteksten viser det seg at hele Venezia har hevet seg på hydrauliske bein, og invaderer Norge for å bruke avlagte oljeplattformer til å bygge nye klostre. Den eneste måten Norge kunne overlevd på var ved å gjemme seg nordpå, men siden språket og mesteparten av den samiske befolkningen er utradert, er det ingen som kan si hvor isen er svak. Oslo knuses under en mektig mekanisk fot, og Østlandets kollektive skrik spretter av månen og senker New New New Orleans IV.

Kristians nyttårsmanifest 2019
Det vil se slikt ut, men det får ikke du vite, for du hadde ingen planer om å gjøre noe med det.

Spillet vil lanseres julen 2020 til universelt negativ omtale, og bli det siste dødsrallet som slår pusten ut av deg i et allerede håpløst år. Man går herfra en grotesk og inspirerende tid i møte, og historien vil huske dette som første og siste gangen spillmiljøet var i felles kollektiv enighet. Tweets, blogginnlegg og kronikkartikler vil prege nyhetsbildet, og akkompagneres med dødstrusler og swatting rettet mot sykehuset hvor jeg ble født. E-sportutøvere vil zerg-rushe publikumet fra scenen i panikk som kyr mot et stup, mens Twitchstreamere henretter hverandre med gamle Gene Simmons Guitar Hero-kontrollere. Jeg vil få skylden for at Cyberpunk 2077 ikke var like stilig som E3-demoen, at Half-Life Alyx ikke nådde opp til forventningene og retroaktivt klandres for det armenske folkemord.

Jeg vil stilles for menneskerettsdomstolen i Den Haag. Mens dommen leses opp av en skuffet jury, bestående av Charlie Brooker, Kristopher Schau, Yahtzee Croshaw og gråtende Lucas Pope, vil jeg gripe ved en ampulle i jakkelomma og rope en kjedekollisjon av uforståelig aggressive haikustavelser og drikke av den. Jeg vil oppdage at ampullen er tom og bli skuldertaklet av en sikkerhetsvakt, som betryggende forsikrer meg om at remaken av Final Fantasy VII var verre. Dommen er steining med usolgte cloud gaming-redskaper. Rettssaken vil adapteres til spill, film og tv, og regisseres av Hideo Kojima, som har bestemt at min karakter skal spilles av en bikinikledd Margot Robbie. Det vil bli kjent som "Nostradamus Fucking"-universet og finne sted i et grått kontorlandskap, ettersom Kojima oppfattet det hele som kjedelig alminnelig. For resten av verdenen utenfor spillmiljøet vil livet fortsette som normalt.

Vi går et travelt og grovt opphauset spillår i møte, men jeg holder forventningene lave. Det er min urokkelige tro at man ikke kan bli skuffet dersom man ikke har forhåpninger.

Godt nyttår.



Loading next content