Kronikk: Final Fantasy VII og meg

Dette er en merkedag, folkens. Etter femten og noe år med luremuseri er det altså endelig her - en remake av det eminente Final Fantasy VII, viftet foran våre erogene soner som soveromsøynene til en nedoljet massør. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg føler om det. Ikke misforstå, for jeg har gledet meg veldig til dette, men akkurat som før en utenlandsferie, så fort jeg stiller meg i døra med kofferten i hånda er det noe som kjennes feil. Plutselig så vil jeg ikke dra, og jo nærmere lanseringsdagen kommer, jo mer legger denne følelsen krav på oppmerksomhet.

Er jeg bekymret? Er jeg redd for at det skal stinke, og dermed ha mer til felles med de samme folka som kjøper billetter til den kulturelle gjenvinningprosessen som er Disneys live action remake-syklus? Forventer jeg for mye? Håper jeg at en god klase memberberries er det eneste som skal til for å skjære gjennom spekklaget av hverdagens realiteter av deprimerende ni til fire? Eller er jeg rett og slett så enkel at jeg bare gleder meg til å se karakterene fra barndommen som noe annet enn fargelagte banankasser på to bein? Etter å ha spilt demoen og overvært Barrett, en slags handicapparkerende Mr. T via Blade-etterligning, er jeg ikke sikker på om jeg vil gå særlig dypt i det.

Final Fantasy VII: Remake er ikke bare enda et spill for meg, det er også en tidskapsel. På samme måte som noen ville stilt seg mimrende til en gjenskapning av Pompel og Pilt, går tankene til første gang jeg spilte det, til de gangene jeg og B-gjengen samlet oss i helger og ferier for å luke alt ugresset som var spillets obskure hemmeligheter. Knappekombinasjoner som ble skrevet ned på foreldres ubrukte printerark og tatt med hjem kun for å oppdage at vi ikke visste hva «right» og «left» var på norsk. Slåsskampene vi halte ut fordi musikken var kul, og det som foregikk på skjermen av Omnislash og Knights of the Round skulle tas med ut for å etterlignes.

Det som fulgte var en oppvisning i aggressiv spastisk kung-fu-pantomime, dramatisert gjennom det vi oppdrev av pinner spikket til faksimiler av sverd, viftet mot en felles vrangforestilling. Vi fant ganske tidlig ut at virkeligheten var lite praktisk anlagt for turbaserte kampsystem når en fullvoksen rein forvillet seg inn på tomta vår. Dette rabiate spetakkelet bivånet pappa gjennom stuevinduet på familiegården, hvor han, over et slag online-bridge, priset herren for at vi var såpass langt uti skauen at ingen naboer fikk med seg hva vi skreik ''BOLT 3'' mot. Spesielt da kompisen min kledde av seg og gikk ned på alle fire, med det til grunn at ingen ellers ville skjønt at han skulle forestille Red XIII.

Det rare med Final Fantasy VII i ettertid, for meg, er hvor godt jeg husker noe jeg aldri eide selv. Det stemmer, jeg var en sånn verkebyll. En som lånte og returnerte plata i en tilstand best beskrevet som «prøvekjørt av hele mannskapet.» Siden da har man jo kjøpt det til alt som kan krype og gå av konsoller og kjøkkenredskaper, og spilt det på samtlige en gang i året ved høytider, slik tradisjon tilsier. Men der sitter alltid den voksne og anmeldende Kristian ved roret, for jeg er ikke den iltre lille grineungen lengre (hold kjeft), som kastet kontrollen i veggen når han ikke fikk til, samlet på glatte steiner han fant i innkjørselen og fantaserte om alle husene han skulle bryte seg inn i når han fant ut hvordan man hoppet frem og tilbake i tiden. Nå gjør jeg sånt i Deus Ex i stedet, og håndkontrollen? Den har bare ramlet ned trappa.

Alt dette gnålet er til syvende og sist i ånd av øyeblikket jeg nå står ovenfor. Dagen før spillet ligger i postkassa mi, gjenskapningen som har hengt fristende over meg i femten år, og jeg tar meg selv i å lure. Ville det vært bedre å bare ha denne vage lovnaden hengende i det fjerne, som et permanent «neste år?» Vil jeg nå egentlig nøre opp i dette? Vil jeg virkelig risikere at den siste bobla i vårt kollektive «mitt» sprekker, og dermed være enda en fantasi fattigere på vei mot grava?

Hvem er det jeg prøver å lure, selvsagt vil jeg det. Skulle det mot all formodning stinke så kan jeg i det minste se positivt på det; det vil bare være nok en hverdag. Og når dagen kommer, når jeg skaffer et kjøleskap med touchskjerm og innebygd brusmaskin, så kjøper jeg nok Final Fantasy VII til den også.