Det er fire ting som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på 70-tallet. Først og fremst er det klær i alle Instagram-filternes farger, så hører jeg disco-musikken og ser en haug med volumfylt hår. Til slutt tenker jeg på politi. Skikkelig tøffinger med store våpen og enda større barter - lovens menn som spiser smultringer hele dagen og ikke har noe problematisk forhold til politivold eller arbeidsnarkomani. Modern Dream og Team 17 har nok tenkt i samme baner som meg da de utviklet det nedlastbare actionspillet LA Cops.
Forestill deg en blanding av Dirty Harry og Hotline Miami, men kanskje ikke så bra som det låter. Du kontrollerer to politimenn i 70-tallets Los Angeles som tar seg inn i diverse bygninger for å fange kriminelle. Det spiller liten rolle om oppdraget er å ødelegge en doplab eller redde gisler, for det er dreping som står i fokus uansett. Når alle kriminelle er drept (eller arrestert) gjentar du prosessen til eventyret er ferdig, noe som ikke burde ta særlig lang tid. Spillet inneholder nemlig kun åtte korte oppdrag og litt bonusmateriale som du åpner etter hvert.
Det finnes en antydning til en historie i LA Cops. En av politimennene har blitt forlatt av kona, og han drukner sorgene i arbeid. Samtidig får han en ny partner, og de andre på kontoret snakker seg i mellom. En rekke vitser om smultringer og fortæring av smultiringer følger, og som om ikke det var nok klisjeer i spillet ledes politistyrken av en aggressiv sjef ved navn Mahoney. Den nevnte historien har egentlig ingenting med oppdragene å gjøre, og de 30 sekunder lange mellomsekvensene er mer som frittstående reklamesnutter som avspilles før du beveger deg ut i LAs gater igjen.
Disse feil og mangler hadde ikke vært noe problem hvis det spillmessige hadde veid opp på en eller annen måte, men det er ikke tilfellet. Det høres bra ut i teorien - to politimenn dekker for hverandre mens de rydder rom for rom, hver kule er dødelig og hver feil betyr game over. Det er essensielt å bruke medkits og ammunisjon på riktig måte, men enda viktgere er det å vite hvordan brettet ser ut og hvor fienden gjemmer seg. Det gjelder å plassere de to slik at de dekker for hverandre hvis de skulle bli angrepet av en haug med fiender. Det er med andre ord et litt smartere actionspill, men det er for mange irritasjonsmomenter til at LA Cops fungerer.
Alt føles tilfeldig. Du vet aldri om skuddet ditt vil gå gjennom døren, om fienden utenfor vinduet ser deg, om du må skyte en eller flere ganger på en bestemt skurk eller hvor langt lyden av pistolen din går. Verst av alt er makkeren din som du har plassert ut, for i ni av ti tilfeller rekker fienden å skyte først. Det interessante partnerskapet mister dermed sin mening, for det er ikke mulig å planlegge noe på forhånd. Kanskje det høres litt spennende ut, men LA Cops forsøker å være et strategisk actionspill uten å lykkes. Det spiller ingen rolle om man har tålmodighet, for det ender som regel i banneord og frustrasjon uansett. Det føles egentlig mest som flaks når jeg kommer gjennom et brett, ikke som et resultat av strategisk tenkning.
Det er mulig at LA Cops hadde blitt et skikkelig kult spill hvis utviklerne hadde fått mer tid på seg til å finpusse ideen. Kanskje de kunne ha bakt inn en underholdende politihistorie her også, eller bare forlenget det slik at det varte litt lenger en den timen eller to det tar å spille gjennom. Akkurat nå føles det som en utestet betaversjon. En pen betaversjon, men det snubler på alle andre områder.