Lair

Drager er fascinerende. Det er noe med disse pansrede reptilene som gjør at jeg umiddelbart blir interessert, uansett hvilken sammenheng de dukker opp i. Enten det er i kunstbøker, som sjakkbrikker eller TV-spill. Faktum er at noen av mine beste spillopplevelser har hatt en eller flere drager i fremtredende roller, for eksempel i Panzer Dragoon-spillene. Frem til nå, altså. Etter dette helligbrøde iscenesatt av Factor 5 og sin drageryttertittel Lair kommer jeg nok alltid til å kjenne en bitter smak i munnen så fort jeg ser en drage.

Lair er nemlig en gedigen fiasko med ytterst få positive innslag. I Lair tar du rollen som Rohn, dragerytter og en av mange som prøver å forsvare riket sitt mot en kjip fiendehær kalt Mokai. Dette gjør du med fordel, eller bakdel om jeg skal være helt ærlig, fra ryggen av en drage.

Men hvor skal man begynne? Hvordan i himmelens navn skal man med ord kle opp dette sviket, sinnet og irritasjonen på en bra måte? Det var nemlig en god stund der jeg, og sikkert også mange andre, trodde at Lair i det minste kunne fiske opp en godkjent karakter. Den stunden er forbi. Et tilbakelagt stadium. Nå sitter PlayStation 3-eiere igjen med følelsen av å ha blitt sviktet, for ingen burde nemlig måtte ta del i et så nitrist spill som Lair.

Hva gjør så Lair til en ordentlig plagsom kalkun? Tja, vi kan begynne med spillkontrollene. Lair styres med samtlige funksjoner Sixaxis kan levere. Om jeg skal være ærlig, fungerer det faktisk bra å gjøre langsomme og store svinger, nesten som mormor når hun parkerer bilen foran Rema 1000 og det ikke finnes noe å kollidere med i mils avstand. Det er når du vil gjøre alt annet enn å svinge langsomt og stort at problemene begynner å hope seg opp, og Lair blir så godt som uspillbart.

På papiret er spillkontrollene hyggelig enkle. Du tilter håndkontrollen for å svinge med beistet ditt. Dra i tøylene for å senke farten med L2 eller R2. Få opp farten med kryssknappen. Lås fast siktet med L1 eller R1. Det virker jo ikke spesielt komplisert, men teori og praksis har aldri vært så ukjente for hverandre som i Lair. Det er umulig å gjøre krappe svinger, for dragen (akkurat som mormor) har en forkjærlighet for å svinge langsomt og bredt. Effektivitet under bosskamper blir dermed en umulighet, med andre ord. Man får selvfølgelig god trim der man står som en idiot og flakser med armene for å få dragen til å svinge, men... ja, jeg trenger jo ikke forklare hvorfor dette er helt borti natta idiotisk.

Låsing av siktet høres jo ut som en grei sak, men om du er på full fart mot en valgfri fiende og har omtrent ti meter igjen kommer du til å få et sjokk. Siktelåsing er nemlig noe maskinen foretar seg, og i ni av ti tilfeller anser maskinen den lille fotsoldaten helsikes langt borte som et bedre mål enn det du er nanosekunder fra. Frustrasjon. Raseri. Banneord. Såpe inn munnen, skylle, gjenta.

Om det bare var spillkontrollene Lair slet med ville kanskje Factor 5 kunne redde ansikt og anseelse, men de har åpenbart bestemt seg for å slå på stortrommen i ganske mange kategorier. Grafisk sett er Lair ofte ganske pent, men Factor 5 har ikke tenkt på at man ikke alltid kan kjøre i femte gir. Iblant må man ned i første gir (som mormor). Utviklernes ambisjoner om å levere et pent spill slår liksom tilbake på dem selv. Lair lider nemlig av horribel bildeoppdateringsfrekvens der slowdowns, popups og mørke hull i de grafiske modellene avløser hverandre - samtidig som det ser pent ut. Å, det syke paradoks.

Det finnes ytterligere en ganske vesentlig bit med det grafiske som må tas opp. All handlingen i Lair kan komme til å stoppe opp tvert når en mellomsekvens dukker opp fra intet. Eller, det var en sannhet med modifikasjoner. Når mellomsekvensene dukker opp, og det finnes mange av dem, fortsetter spillet i bakgrunnen. Jepp. Spillet pauser ikke av seg selv, men fortsetter. Forvirringen når du fortsatt får bank selv om du ikke spiller aktivt er til å bli gal av. At kameraet etter en mellomsekvens kan finne på å dykke inn i spillets faste omgivelser slik at du kikker inn på innsiden av et fjell, gjør jo også oversikten desto mye bedre.

Man kunne tro at galskapen var slutt her, men den gang ei. Det finnes så mye å si om Lair, og dessverre er bare en brøkdel av det til spillets fordel. Man skal jo alltid avslutte med noe positivt, ikke sant? I Lairs tilfelle finnes det bare ett positivt aspekt, og det er spillmusikken. Pompøs, overdådig og det eneste som ikke gjør dragespillet til en fullstendig kalkun. Jeg kom på enda en positiv ting, forresten. Det beste med spillet er når du slår det av. For en deilig følelse.