Legacy of Kain - Soul Reaver 2

Å få Soul Reaver 2 mellom hendene, er som å få det neste kapittelet av en etterlengtet bokserie fra yndlingsforfatteren sin på utgivelsesdagen. Det siste spillet sluttet brått og underlig, og fans som hadde brukt tid og krefter på å gjennomføre det enorme spillet, måtte gjette seg til Nosgoth’s skjebne og Raziels episke hevntokt. Heldigvis for de mange fans, kan disse og mange andre spørsmål besvares med oppfølgeren til det suksess-spillet i form av Soul Reaver 2 og det er enda en gang lagt opp til litt av en historie. Grafisk har spillet også fått en løft og ligger nå i tungvektsklassen, når det kommer til visuell eleganse og detaljrikdom.

Det episke plottet fortsetter
Soul Reaver serien har alltid hatt et tungt plot - men på den gode måten. De endeløse dialogene og den store underbyggede verdenen er et fascinerende bekjentskap, som det enda en gang kan dykkes dypt ned i. Denne gangen tar historien utgangspunkt i fortiden og derfor eksisterer The Pillars of Nosgoth ennå. I et edderkoppnett av bedrag og løgn, skal Raziel finne frem til hvem som egentlig er skyld i hans død og om bl.a. Moebius er til å stole på. Spilleren etterlates i konstant tvil om Kain’s motiver og akkurat når man tror at han er din egentlige nemesis, så dukker det opp ny informasjon. Alle plottdreiningene er laget med spillets egen engine, og da disse er utrolig flott laget kjeder man seg aldri. Heller ikke under de virkelig lange sekvensene.

Maleriske omgivelser
Det mest åpenlyse for PSOne spillere av originalen må utvilsomt være grafikken. Denne fremstår nå krystallklar og meget imponerende i både overflater, farger og hastighet. Detaljene er mange og alt fra enorme kirkevinduer, til fakler og lyskilder er fremtvunget med en sånn eleganse at man stirrer på det i timevis. Verdenen er enorm og når man først slipper ut av den første borgen og kan gå på oppdagelsesreise i Nosgoth, så går det opp for én, hvor stort dette spillet egentlig er. Akkurat som i Jak and Daxter så streamer spillet all informasjoner direkte ettersom det er bruk for den, og man har derfor ingen loadetid. Det samme gjelder for den glidende overgangen mellom den fortalte historien og det egentlige gameplayet. Uten problemer skifter det fokus fra historiesekvenser til gameplay og det er uten et tap i detaljer eller fart. Musikken er likeledes lekker og gir sammen med de meget noble stemmene, en utpreget grad av fordypelse i de enkelte personene. Selv om språket til tider kan bli for Shakespear-aktig, så gir det allikevel mer ballast til den allerede fantastiske verdenen, enn de tåpelige amerikanske annenrangs skuespillerne man normalt piskes med.