Norsk
Gamereactor
forspill
Legendary

Legendary

Pandoras Eske er full av historiens skumleste og sinteste fabeldyr. Marius Kvitberg Evjenth åpnet esken for å titte oppi, og er svært overrasket over hva han fikk se...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er lett å miste troen på fremtiden til de små utviklerne, de som sitter med alle de kreative ideene, når et spill i dag må selge omtrent millionen for å gå i null. Ut av ingensteds kommer likevel dette, en snasen avstikker fra det gjennomsnittlige FPS`et som med en dæsj Bioshock og en dråpe Half-life, mikset med Orwell og Homer utgjør en veldig spennende tittel for det fantasiløse spillmarkedet.

Legendary skildrer den første uken etter at du, tyven Deckard, ansettes for å bryte deg inn til og åpne den nylig oppdagede Pandoras Eske. Den ble funnet på havbunnen et sted, og skulle angivelig være en gave fra guden Zevs som ikke måtte åpnes. Når Pandora åpnet den likevel fløy all verdens sorger ut. Kanskje tidenes kjipeste gave. I Legendary kommer imidlertid den "virkelige" historien frem, esken inneholder millioner av skapninger som alle er knyttet til en mystisk kosmisk livsenergi som binder universet og alt liv sammen. I steinalderen skal disse vesenene, som er opphav til mange av oldtidens myter, ha løpt fritt rundt og effektivt holdt de underlegne menneskene fåtallige. Plutselig en dag fant likevel apemennene opp en slags forhistorisk radio som klarte å fange alle som var bundet av "Animus Vitae" inn en svær stein, og senere hugde de ut steinen så den ble en legendarisk gjenstand av uendelig viktighet verdig.

Bare tull og tøys altså, og en enorm langfinger til den etablerte vitenskapen. Det er bare artig synes jeg, for hvilke scenarier man kan se for seg om bare verdenshistorien hadde vært litt annerledes!

Akkurat som den tåpelige greske kvinnen, som riktignok bare var en dekkhistorie laget til skrekk og advarsel av han som lagde Esken, åpner du den eldgamle gjenstanden, dum og grisk som du er. Og hva skjer? Jo, kloden oversvømmes av en gjeng mytologiske beist som har flere tusen års moro å ta igjen for. Griffer, varulver, drager, slimete tentakkelmonstre og minotaurer, alle kommer til dekket bord. Egentlig synes jeg det er ganske trasig å måtte skyte på stygge monstre som tåler alt for mye istedenfor et godt gammeldags skalleskudd, men til alt hell blander det seg kjapt inn en paramilitær, hemmelig sekt med tvilsomme hensikter.

Dette er en annonse:

Heldigvis får du også en slik gjeng i ryggen, og vips, så er det duket for en episk krig mellom to gamle sekter med hver sin teknologisk avanserte hær, der den ene har lumske planer som den andre prøver å forhindre. Griffene og de andre oldtidskrapylene står ikke på noens side, men bruker tiden på å bygge reir av skyskrapere og stille hungeren med ferskt menneskekjøtt. Midt i mellom står du, stakkaren som ble "den utvalgte" til å åpne esken og ønskes som labrotte av de snille, død av de slemme. De snille sektsoldatene fungerer som lagkamerater og varulvmat, og det er kjekt når man kjenner seg litt ensom i mørket eller trenger en avledning for å stikke av. Det er forresten noe jeg alltid har likt i spill, den intense trygghetsfølelsen man får når man etter lang tids trasking og skvetting i skumle kloakker og katakomber endelig møter på en gjeng med venner, og du bare vet at alt ordner seg.

Legendary bruker disse hjernelekene sine veldig bevisst, og det blir fort en rytme hvor man først må slite i kjellere og mørke avkroker før man kommer ut i friluft og får se New York knuses Cloverfield-style, som forresten ser ekstremt bra ut. På den måten treffer spillet fort folk med like drøy innlevelsesevne som meg. Sleipt men godt gjennomført. Jeg husker spesielt et klassisk tilfelle, hvor du etter lang tids vandring i ruinene av en kirke plutselig finner resten av angrepsteamet, 50 mann som skal til å åpne ild mot de utallige fiendtlige soldatene innenfor. Du får masse ammo, oppløftende ord og det kule musikalske temaet spillet brifer med før du marsjerer til fronten og skyter vettet ut av bokstavelig talt alt og alle. Etter det begynner neste episode i den trygge laben til den gode fraksjonen. Humøret mitt hadde på kort tid gått fra redd til lettet til lystig aggressiv til trygg. Det er flott å se spill som appellerer til følelser og presterer å skape stemning.

Betaen jeg satt med hadde en del bugs å fikse på, for det meste AI-relatert. Jeg må innrømme at jeg synes glitchen som gjorde meg udødelig på enkelte steder var ganske komfortabel, særlig når den slo inn under bosskampene, men det er jo en fordel at utviklerne fikser den. Utover det ser vi en ganske standard bruk av Unreal 3-motoren. Jeg synes hvertfall det er en ulempe at jeg tvinges til å tenke på Bioshock og Gears of War selv om jeg spiller helt andre spill.

Men er du enda ikke lei av blod som glinser om kapp med stjernene og ragdollfysikk som får ofrene dine til å se ut som om de døde av epilepsi, kommer du ikke til å klage på grafikken. Særlig i første episode hersker det et herlig kaos, med diverse gromt øyesnacks. Lyden er ganske fet og setter stemningen som den skal, og som sagt har spillet et stilig, om enn litt merkelig tema satt i sammenheng med handlingen.

Dette er en annonse:

Jeg satser på at utviklerne fikser de små feilene, og gjør de det har vi et spennende og annerledes FPS i vente.

LegendaryLegendaryLegendaryLegendary
LegendaryLegendaryLegendaryLegendary
LegendaryLegendaryLegendaryLegendary
LegendaryLegendaryLegendaryLegendary

Relaterte tekster

LegendaryScore

Legendary

ANMELDELSE. Skrevet av Thor Benjamin Brekken

Hva får du hvis du blander gresk mytologi med moderne krigføring? En real skytesmørje. Thor Benjamin Brekken har anmeldt!

8
Legendary

Legendary

FORSPILL. Skrevet av Marius Kvitberg Evjenth

Pandoras Eske er full av historiens skumleste og sinteste fabeldyr. Marius Kvitberg Evjenth åpnet esken for å titte oppi, og er svært overrasket over hva han fikk se...



Loading next content