Life is Strange

Advarsel: Denne anmeldelsen inneholder små spoilere fra den første episodene av Life is Strange.

Da var endelig siste episode av Life is Strange ute! Etter at den første episoden kom ut i januar har jeg sittet klistret til skjermen hver gang en ny episode har blitt lansert. Ja, greit, spillet startet kanskje litt tregt i episode 1, også var det denne flaskeinnsamlingen i episode 2, men for det meste har dette vært en helt fantastisk spillopplevelse.

Spillet tar for seg ungjenta Max Caulfield, som går på en skole ved navn Blackwell Academy i Arcadia Bay, Oregon. Det hele starter med at hun drømmer om en tornado som truer Arcadia Bay med total ødeleggelse, før hun våkner opp i klassen til stjernefotograf og lærer Mark Jefferson. Hun finner så ut at hun nå kan skru tiden tilbake.

I begynnelsen virker spillet ganske uskyldig. Det tar for seg typiske tenåringsproblemer som vennskap, mobbing og lignende. Litt senere sendes imidlertid fortellingen i en mer dramatisk retning, og endrer seg til å bli et mordmysterium der Max møter barndomsvennen Chloe Price. Chloe leter febrilsk etter ledetråder for å finne en forsvunnet jente ved navn Rachel Amber. Med andre ord starter spillet som et tenåringsdrama, før det beveger seg inn i Veronica Mars-land, og så videre derfra.

Alle eventyrspill henter mye fra den samme formelen. Du ser på ting, tar på ting, plukker opp ting og snakker til folk, men selv om dette også er tilfellet med Life is Strange, så har spillet tidsreiseaspektet som gjør at du kan prøve deg på nytt om du velger noe du ikke liker. Dette vil ikke alltid fungere dog, og når det kommer til valgene du blir møtt med vil mange av dem endre historieforløpet. For eksempel kan en så liten ting som å ikke si hei til noen, gjøre at grusomme ting skjer med dem senere. Man vet aldri, rett og slett, og derfor er det viktig å utforske alt og snakke med alle.

For de som har fulgt spillet siden begynnelsen, eller ikke har hatt muligheten til å spille alt på én gang, vil nok noen av episodene føles mindre bra. Derimot vil nok ikke dette føles like kritisk om man har tilgang til alle episodene fra begynnelsen av. Som nevnt finnes det en temmelig beryktet del der man samler inn flasker i episode 2, som har vært årsaken til mange diskusjoner innad i redaksjonen. Ja, sekvensen føles teit, og den er helt klart plassert der for å gjøre spillet lengre, men i det store og hele er den ikke så ille. Jeg føler i hvert fall ikke at den ødela min nytelse av spillet og historien.

Life is Strange har et grunge-aktig indie-preg ved seg. Alt fra fontvalget og måten menyen er presentert på, til den nesten håndmalte grafikken, er med på å forsterke eventyret du har begitt deg ut på. Det er mange flotte miljøer å beskue, og bruken av lys og skygge bare forsterker det helhetlige bildet. Spillets tema er jo tross alt fotografering, så det skulle bare mangle at det hadde en stor innflytelse på stilarten.

Blant de desidert største høydepunktene er likevel dialogen og stemmeskuespillet. Dialogen er smart, og ungdommelig, og føles ekte, mens stemmeskuepillet er blant det beste jeg har opplevd i noe spill. Både Hannah Telle, som har stemmen til Max, og Ashly Burch, som har stemmen til Chloe, gjør en utrolig bra jobb med å gi liv til karakterene. En av de største klagene fra episode 1 har vært at leppesynkroniseringen er merkelig. Den så stiv ut, var nesten dukkeaktig og det virker som om munnen bare åpnet og lukket seg da de snakket. Dette har imidlertid utvikler Dontnod forbedret i etterkant.

Foruten den fantastiske dialogen og stemmeskuespillet, har spillet også et fantastisk lydspor med melankolske og akustiske melodier fra artister som Angus Stone, Syd Matters og Mogwai. Låtvalgene passer utrolig godt inn i omgivelsene Dontnod har skapt, og er som skrevet for karakterene de introdusere i løpet av de fem episodene. Man kan ikke gjøre annet enn å leve seg inn i verdenen man iakttar, og av den grunn kanskje føle glede, tristhet og sinne når ting skjer.

For det er følelsene som regjerer i Life is Strange. Dontnod har virkelig skapt noe helt spesielt, og en opplevelse som kommer til å sitte med meg i lang tid fremover. Ved flere anledninger ble jeg faktisk sittende å måpe, som følge av store twister og overraskelser jeg ikke så for meg i forkant. For mange vil nok spillet måles på slutten, men for min del var slutten bare det, en slutt. Det viktigste var ferden og historien gjennom hele spillet, og det faktum at jeg ble glad i alle disse karakterene. Det føles faktisk litt trist og tomt å vite at det ikke kommer flere episoder. Selv med alle de utrolig gode spillene som har kommet ut i år, troner Life is Strange over dem alle.