Little Big Planet

Vi kåret Little Big Planet på PS3 til årets spill i fjor, og det var fullt fortjent. Ikke bare vekket spillet til live de todimensjonale plattformspillene, det innførte en underholdende flerspillerdel, flotte fysikkbaserte oppgaver, men kanskje best av alt: det lot oss skape våre egne nivåer i en vanvittig omfattende skaperdel.

Det ble for omfattende for mange. Å lage et dataspill er ikke gjort på en kveld eller to, for å lage skikkelig omfattende nivåer må man investere time på time med finpussing, polering, sliping og detaljstyring. Little Big Planet ga oss alle verktøyene for å lage drømmespillet vårt, og for de som klarte å sette seg inn i det, byr spillet fortsatt på uendelig med moro.

Da jeg først hørte at spillet skulle komme i en egen PSP-versjon, ble jeg umiddelbart skeptisk. Det slo meg at Sony tenkte raske penger, og at de ville servere oss en nedstrippet billigversjon av PS3-versjonen. Men heldigvis har Sonys Cambridge-studio tatt jobben ekstremt seriøst.

Little Big Planet på PSP føles slett ikke nedstrippet og blodfattig, slik håndholdte spill ofte gjør når de sammenlignes med en "ekte" konsollversjon. Tvert i mot.

Spillet føles til tider like omfattende. Og ikke minst er det like sjarmerende og kreativt som storebroren sin.

Vi får tre valg: lage egne brett, laste ned andres brett, og en innebygd historiemodus. Sistnevnte frister mest i starten, og er en fornøyelig inngangsport til spillet, enten man er veteran i Little Big Planet eller helt nybegynner. De ferdiglagde brettene til spillet holder nemlig høy kvalitet hele veien, og på mange måter føler jeg at de er balansert bedre enn historiedelen i PS3-delen. Musikken er like søt, spesiell og nynnbar, og grafikken er helt topp. Jeg glemte fort at jeg satt og spilte på en liten skjerm, for sjelen til PS3-spillet er bevart i hver eneste piksel her.

Jeg hopper og spretter mellom plattformer. Slenger meg i lianer, tramper på fiender og leker meg med klosser og kjøretøy, og gliser hele veien. Jeg har det like moro som jeg hadde det med Little Big Planet i fjor, og erobrer brett etter brett på jakt etter de små og store boblene. De fysiske puslespillene imponerer. Vektskåler, vippestanger og knapper, her er det masse å bryne seg på. Som plattformspill for en spiller overgår Little Big Planet på PSP originalen.

Etterhvert bryner jeg meg på skaperdelen av spillet. Som i PS3-versjonen kan jeg tegne og forme nivåer som jeg vil. Men spillet har nå kun to flater å putte gjenstander i. På PS3 putter man objekter i en av tre flater som Sackboy kan flytte seg mellom inn og ut av skjermen. Med bare to flater til rådighet må man holde tunga enda rettere i munnen, ettersom det krever litt mer planlegging for å lage avanserte konstruksjoner på mer begrenset plass, men det fungerer. Det beviser Studio Cambridge ettertrykkelig i alle nivåene i historiedelen.

Noe annet som ikke har blitt med i PSP-versjonen er muligheten til å spille med kompiser. Nivåene og historien må spilles alene, og det kan bli litt ensomt. Spesielt om man er vant til det glade samarbeidskaoset som preget forgjengeren. Men jeg føler også at spillet kompenserer for dette ved å ha en litt mer gjennomtenkt enspillerdel.

Det har allerede dukket opp en del ambisiøse hjemmelagde nivåer på nettet som kan lastes ned, og jeg regner med at vi i månedene som kommer vil se et nytt og kreativt miljø med plattformspillprodusenter blomstre opp på PSP, slik vi opplevde på PS3.

Mitt største ankepunkt mot Little Big Planet har alltid vært den litt seige og trege kontrollen. Sammenlignet med den lynraske responsen i for eksempel Mario, har jeg alltid synes Sackboy har vært hakket sløvere å kontrollere. Og han har dessverre den samme trege hoppingen i PSP-versjonen. Skal man hoppe opp på en avsats må man ikke stå for nært veggen, ettersom friksjonen fra veggen vil bremse hoppet så man ikke når opp. Det er smått frustrerende til tider, men aldri så frustrerende at man får lyst til å gi opp.

Til tross for min opprinnelige skepsis, innfrir Little Big Planet alle forventninger. De små endringene som følge av teknologisk underlegenhet er ikke så forstyrrende som fryktet, og med den samme sjarmerende grafikken og ny sjarmerende popmusikk, bør dette bli et obligatorisk innslag på mange ønskelister frem mot jul. Et definitivt høydepunkt på PSP i år.