Lost

Lost er en av de mest intense TV-seriene jeg noen gang har sett. Suksessenserien har vunnet en milliard priser, og blitt et av TV-stasjonen ABCs aller sikreste kort. Jeg husker når jeg oppdaget det selv. Jeg var litt motvillig i starten, men etter bare noen minutter klarte jeg ikke å stritte i mot lenger. Jeg ble helt og holdent fortapt i de ulike karakterene, den fengslende fortellermåten og den mystiske øya. Det var som om det kom to armer ut av TV-skjermen, tok tak i begge øra mine, og trøkka hue mitt helt oppi skjermen. Akkurat som en spenningsserie skal være. Dette ulidelige spenningselementet burde jo gjøre seg ypperlig i spillform, tenkte Ubisoft, og satt et av sine aller beste utviklerstudioer til å lage spillversjonen. Så hvordan kunne vi ende opp med dette makkverket?

Lost-spillet setter deg i rollen som en overlevende fra Oceanic Flight 815 fra Sidney til Los Angeles. Du inntar ikke rollen som Jack, Sawyer, Locke, Kate, eller noen av de andre karakterene du kjenner fra serien. Nei, du er en gråsprengt herremann i 30-åra som mistet hukommelsen i krasjen. Nå husker du ikke engang hva du heter. Du er en av dem som vi ikke ser noe til på TV. En av dem som bare virrer i bakgrunnen. En statist. Og det er nettopp det som er problemet...

For det som burde vært spillets sterkeste kort - en spennende historie - glimrer med sitt fravær. Problemet er selvsagt at historien i spillet skal kunne skje parallelt med den i serien, og dermed er rammeverket lagt. Vi kan for eksempel ikke finne The Hatch selv, noe som hadde vært innlysende i alle andre spill. Den er det jo Locke som finner, også er det bare noen som nevner det i en bisetning til meg. "Bla bla bla bla - forresten, Locke har funnet en luke i skogen. Snakkes!" Vi får heller ingen spille noen sentral rolle når luka sprenges opp med dynamitt. Det er jo disse tingene som er spennende! Det er jo det som er handlingen i Lost, egentlig? Men hvor var jeg når luka ble åpnet? Jeg løp rundt på stranden og plukket papayaer. De er verdt én dollar i en byttehandel, nemlig...

Hele presentasjonen er akkurat som TV-serien. Det er delt opp i episoder som begynner med et anslag og en intro, før den velkjente Lost-logoen ruller over skjermen. Så er det 40 minutter spilletid, før episoden avsluttes med en solid cliffhanger, og jeg blir enig med meg selv å spille "bare en episode til". Neste episode begynner med en "Previously on Lost"-stemme, og en oppsummering av hva som har skjedd så langt. Denne strukturen er egentlig spillets sterkeste kort. Den klarer faktisk å holde liv i en egentlig kjempekjedelig historie. Og det er godt gjort.

Rent spillmekanisk er dette på sett og vis et gammeldags adventure-spill, med flere elementer fra den gamle skolen. For eksempel er dialog-systemet akkurat som vi husker fra Lucasarts glansperiode på 90-tallet, og det virker ganske enkelt litt utdatert. Ellers består Lost-spillet av repetisjon, repetisjon og repetisjon. De samme puzzels'ene går igjen hele tiden, de samme minispillene dukker opp gang på gang, og dialogene er tomme og uinteressante helt fra start til slutt. Og jo da, jeg skal innrømme det. Det er litt gøy å skulle nøste opp i min egen fortid, og gjennom ulike flashbacks kan jeg få hint om hva jeg heter, hva jeg jobbet med, og hvem jeg egentlig er. Det føles bare hele tiden så enkelt og billig. Og det er det også.

Lost er også kjempekort. Det tar ikke mer enn fem-seks timer å fullføre. Og det er ikke snakk om at du vil spille gjennom dette på nytt. Ikke snakk om. Du har ingen egentlige valg underveis, og kan på ingen måte påvirke historien eller trekke den i ulike retninger. Dessuten er spillområdet så lite at jeg er lei av det før jeg rekker å si "statist i eget spill".

Lost-fans får litt å kose seg med her. Alt fra den paniske virringen på stranden i minuttene etter flyet har kræsjet, til luka i skogen, Black Rock, og så videre. Dessuten får du hilse på seriens mest sentrale skuespillere, alt pakket inn i en presentasjon du garantert kjenner igjen. Hele den pakka er på plass, pluss at grafikken er helt ok. Som spill er det dog lite positivt å si. Lost er usammenhengende, trangt, lineært, og tilnærmer seg spillsjangeren på en overfladisk og uinteressant måte. Karakterer kommer og går uten noen logisk sammenheng, og det er prekært at du har sett TV-serien for å må noe ut av det.

Lost er et glimrende spill om du alltid har hatt lyst til å spille som en statist i en TV-serie. Løpe rundt å gjøre uviktige ting som ikke får noe å si for historiens gang. Jeg foretrekker imidlertid spill hvor jeg faktisk spiller hovedrollen selv. Hvor jeg opplever handlingen selv, heller enn at noen forteller meg hva jeg har gått glipp av. Et spill hvor jeg er involvert. Et sånt spill er ikke Lost. Dessverre.