Lost in Random: The Eternal Die

Roguelikes føles absolutt som en av de mer mettede sjangrene i spillverdenen nå til dags. Vi lever i likes-æraen, der både soulslikes og roguelikes prøver å selge seg selv på at de ikke er fullt så gode som spillene de henter tung inspirasjon fra. Et pessimistisk syn? Kanskje, men et jeg har blitt mer vant til etter hvert som årene går og enda flere av disse spillene kaster seg i den samme gropen.

Det er derfor jeg holdt tilbake enhver form for spenning da jeg først gikk inn på Lost in Random: The Eternal Die. Jeg har ikke spilt 2021-originalen, og selv om jeg hadde hørt gode ting, så dette ut til å følge veldig lite av den vellykkede formelen. Imidlertid fant jeg meg raskt i en rekke løp, i håp om å bare skyve den lille biten lenger mot Black Die.

Utvikleren Stormteller Games håper ikke å finne opp roguelike-hjulet på nytt her. I likhet med Hades starter du i ett rom, kjemper deg videre til det neste og får power-ups underveis, samt valuta til å oppgradere karakteren din i leiren. Kreftene er ikke fullt så tilfredsstillende som godene gudene gir deg i Hades, men det faktum at de er lagt ut på et lite spillbrett - der du må matche tre buffs av samme farge for å få en permanent oppgradering - tilfører et lite element av gamification som holder tankene dine aktivt i gang med å tenke på byggingen du kan skape.

Bygg i Lost in Random: The Eternal Die dreier seg vanligvis om en blanding av evnene dine (våpen, kort, terninger, besvergelser og flaks). Det finnes en og annen legendarisk relikvie som definerer hvordan du spiller, men ofte vil du begynne å se et komplementært mønster etter hvert som du går videre. I Hades - spesielt i det første spillet - kan du ganske enkelt lage et så overmektig bygg at sjefer blir smeltet på sekunder. The Eternal Die gir deg ikke mange sjanser til å virkelig føle at du har spilt systemet, men det er ikke noe galt i å la spilleren først og fremst stole på sine egne ferdigheter.

Hvis du har spilt et isometrisk roguelike-spill før, vil kampene i Lost in Random: The Eternal Die komme raskt til deg. Det handler om å bevege seg raskt gjennom en arena, holde øye med fiender som prøver å omringe deg, og løpe gjennom dem for å skape plass. Normale angrep fra våpenet ditt, spesielle kortangrep som kan gjøre alt fra å kaste massive terninger på skjermen til å forvandle deg til en virvelvind av is, og et kast med din modige terning Fortune kan alle gjøre skade på fiender, men for å være så effektiv som mulig i kamp, bør du balansere en blanding av disse verktøyene. Å bare spamme våpenangrep kan få jobben gjort, men som jeg raskt lærte, er det en treg og omstendelig prosess. Jeg synes våpnene var litt underveldende. Responsene og animasjonene er jevne, men det føltes ikke som om jeg fikk noe annet enn litt forskjellige angrepsanimasjoner når jeg plukket opp et nytt våpen. Sammenlign dem med våpnene i Hades, som drastisk endrer spillestilen din, så skjønner du hva jeg mener. Oppgraderingene endrer heller ikke essensen av et våpen.

Når du klarer å perfeksjonere synergien med terninger, kort og våpen i Lost in Random: The Eternal Die, blir spillet imidlertid en absolutt fornøyelse å spille. Spesielt sjefskampene føles skremmende og vanskelige uten å være irriterende. Å se den første sjefen ta med seg to former inn i kampen føles umiddelbart urettferdig når du først møter den. Når du så klarer å felle den, får du en god følelse av mestring. Det er det spill som Hades og de beste i denne sjangeren gjør så bra, nemlig å holde deg gående løp etter løp, vel vitende om at tilfredsstillelsen ved å vinne er større enn sorgen ved å lide nederlag.

Både når du prøver å beseire ridderen Mare og gjør deg klar for neste løp i baseleiren, holder Lost in Random: The Eternal Die oppmerksomheten din med sin uanstrengt sjarmerende verden. Alice i Eventyrland og de Burtoneske landene i Black Die er merkelig fantastiske, alltid fulle av liv og personlighet. Mye av den personligheten er takket være de flotte stemmeprestasjonene i spillet. NPC-allierte føles sprø nok til å være hentet ut av et D&D-spill, og sjefene er like skremmende som de kan være latterlige. Spillets historie dreier seg om skurken i Lost in Random og hovedpersonen Aleksandra i The Eternal Die, som må velge mellom hevn eller tilgivelse. Den er gjennomgående engasjerende, med en fortelling som sakte nøster seg opp og får deg til å risikere å løpe bare for å lete i hvert hjørne av kartet i håp om å finne mer informasjon. Jeg skulle gjerne hatt litt mer dialog, for selv i de tidlige timene opplevde jeg at jeg kom tilbake til leiren uten at noen hadde noe å si, men det er kanskje å forvente litt for mye.

Lost in Random: The Eternal Die er kanskje ikke like åpenbart vanedannende som de beste i sin sjanger, men det er et sterkt argument for hvorfor vi ikke bør legge ned roguelike-eksperimentet ennå. Det er et spill som forstår roguelike-formelen veldig godt, og plukker ut de beste bitene av den. Enkle, men effektive og engasjerende kamper, en fin historie pakket inn i en interessant, særegen verden. Det gjør Lost in Random: The Eternal Die til et spill det er vanskelig å ikke like, selv for en aldrende grinebiter som meg, som har fått nok av roguelikes, roguelites og alt annet som ligner på eller er lite.