Luigi's Mansion

Da Nintendo i sin tid annonserte Luigi’s Mansion til GameCube, var kritikerne fort på plass. Å lansere et system uten en fanebærer i form av et Mario spill, var for mange utenkelig. Ikke desto mindre satset Nintendo alt på Shigeru Miyamoto’s siste idé og sente Mario’s mindre kjente bror Luigi, inn i et gammelt hus, med en støvsuger på ryggen. Resultatet er en anderledes og veldig fengende opplevelse, som allikevel mangler det dype gameplayet og den holdbarheten, man normalt er vant med fra Nintendo.

Vinn et gammelt hus
Historien i spillet, er som i så mange andre spill i denne genren - banal. Luigi har vunnet et gammelt hus i en konkurranse, som han forøvrigt ikke har deltatt i. Etter å ha funnet frem til husets beliggenhet, besøker han naturligvis premien sin. Mario som allerede burde ha kommet, er er ikke å finne noen steder - og det sender broren på jakt i det gamle huset, utstyrt med en støvsuger. Dermed er det lagt opp til Ghostbuster momenter og plattforms-underholdning.

Å få sjansen til å spille den mindre kjente broren, i de grønne snekkerbuksene, er absolutt gøy. Luigi har lenge stått i skyggen av sin kjente bror, og har bare delvis fått rampelys i bl.a. Mario Kart og Super Mario Advance 2. Nå er han imidlertid hovedperson i et spøkelsesdrama, hvor en støvsuger og lysten til å banke på alt, omtrent er det gameplayet består av. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor Shigeru Miyamoto trodde, at denne lille featuren ville revolusjonere spillet, men faktum er, at mens det til å starte med er ganske gøy å suge opp spøkelser med støvsugeren, så blir nettopp denne featuren langsomt en kuriositet, som får spillet til å blekne.

Sug litt her og litt der
På det grafiske planet er Luigi’s Mansion en perle. Det særpregede designet, de skjeve veggene og den tette stemningen er unik, og sammen med Nintendo’s sans for lekkert karakterdesign og animasjoner, er det mye å bli imponert over. Det hviler nærmest en Victoriansk stil over det spillet. Dessverre er banene klaustrofobisk små og vinklene i spillet, er absolutt ikke alltid like bra. Lyset fra Luigi’s lommelykt er fenomenalt laget, og er ut over å være en effekt også en del av gameplayet. Husets beboere, spøkelser av en hver art og størrelse, er tilsvarende gjennomførte. Som gjennomsiktige vesner minner de mest av alt om spøkelsene i 80’talls kult hit'en Ghostbusters, og alle oppfører seg forskjellig.

Dessverre kan ikke den flotte grafiske overflaten, lekker lyd og tilfredsstillende kontroll, forandre det faktum, at spillet rent gameplay-messig, ikke har det helt store å by på. Det er i starten, veldig gøy å fange de mange spøkelsene i lyset fra lommelykten og så på beste sportsfisker-maner, hale dem i land. Men etter hvert som spillet trer frem, og dette stort sett blir det eneste som skal gjøres, så mister man interessen. Spøkelsene finner du ved å banke på skap, krukker og andre ting til de toner frem. Utover dette har vi naturligvis de obligatoriske nøklene, som gir adgang til andre deler av huset, men det forblir vanlig og uten noen store visjoner. Selv historien som skulle holde deg interessert blir kjedelig.

Ideen med å bruke en Game Boy Horror til radar, er god og et veldig unikt innslag, men som med støvsugeren, blir det fort hverdagslig, og man forundres over Miyamoto’s manglende perler. Spillet inneholder naturligvis også bosser, som krever en del mer å fange, men grunnideen er den samme. Bruk støvsugeren din og rens rommet.

Anderledes, men ikke bra.
Luigi’s Mansion er anderledes og dermed flott, når det skal skapes oppmerksomhet. Men spillet mangler den berømte Nintendo magien og den levetiden, som man normalt forventer seg av firmaets produkter. Rent grafisk er det et kompetent spill, som selv om det er litt smalt i sin verden, leverer nok detaljer og finurligheter til å overbevise en evt. kjøper. Problemet ligger utelukkede i gameplayet, som man enten vil oppfatte som fasinerende gjennom hele spillet, eller ganske kort etter start, mister interessen for. Luigi’s Mansion vil ikke bli husket som en av Nintendo’s helt store genistreker, men hvis man virkelig er ute etter noe nytt, så er det verdt å titte nærmere på denne tittelen.