Hvordan skal man gjøre South Park: The Stick of Truth fra 2014 mer tro mot TV-serien? Svaret er at det neppe er mulig. Når det gjelder å gjenskape serien fansen elsker traff det første spillet midt i blinken. Det var som å spille gjennom en lang episode av serien, og karakterene fikk oss til å le hele veien gjennom. Svakhetene lå heller i teknikk og gameplay, men også der var det meste på det rene. Spillet dannet et meget godt grunnlag å bygge videre på, og det er nettopp dette Ubisoft har gjort med oppfølgeren South Park: The Fractured but Whole. Det er fortsatt umiskjennelig South Park, men det finnes noen tydelige endringer. Kampsystemet har blitt mye dypere og fantasy-draktene er blitt byttet ut med superheltkostymer.
Men før vi går videre til alt som er nytt kan vi betrygge deg med at fjertene fortsatt er intakte. Det prompes fremdeles mye i South Park, og de er kraftigere og mer illeluktende enn noen gang. Dette kom ettertrykkelig frem på Gamescom, der de oppmøtte hadde muligheten til å prøve den såkalte Nosulus Rift. For å gjøre narr av VR-trenden og Oculus Rift, for det er jo sånt South Park-skaperne gjør, stilte nemlig Ubisoft opp en spesialdesignet sak man fester til hodet og nesa. Enheten sender ut lukter i samsvar med hva som skjer på skjermen, og en promp veil derfor lukte som, vel, promp. Med Nosulus Rift festet til ansiktet fikk vi "gleden" av å oppleve spillet på en helt ny måte, men vi tviler på om vi vil spille gjennom fullversjonen på denne måten.
Ved siden av prompingen er heldigvis også den gode humoren bevart, og i et spill som gjør narr av superheltfilmer er det naturlig at brorparten av vitsene rettes mot Marvel og DC. Hvis du har fått med deg E3-traileren vet du allerede at ungene er i borgerkrig med hverandre, altså en "Civil War" ikke ulikt den Avengers-gjengen var oppe i nylig. Siden de er superhelter selv må de selvsagt ha deres eget univers av filmer og serier. Det de derimot ikke klarer å bestemme seg for, er hvem som skal få deres egne filmer først og hvem som må nøye seg med en serie på Netflix. Ska du følge Cartman og hans Marvel-oppskrift, hvor den mørkhudede gutten (som kun er der av politiske årsaker) først får slippe til i fase tre? Eller skal du følge Stan, som heller vil satse på en annerledes fremgangsmåte. Det er en hysterisk morsom åpningsscene, og alle som som ser på superheltfilmer, enten de elsker dem eller har gått lei av dem, vil finne noe å le av her.
Kampsystemet er også kraftig forbedret. I South Park: The Stick of Truth var det interessant hele veien, men systemet var aldri særlig dypt. Denne gangen derimot, får man muligheten til å bestemme mer enn hvem som skal angripe når og hvordan. Her skal man også plassere "heltene" sine i et rutenett, slik at du kan angripe flere motstandere på én gang. Dette gir langt større rom for å tenke taktisk, og i løpet av våre 40 minutter med spillet fikk vi ta del i to kamper av denne sorten. Den første var en nokså enkelt opplæringsmatch, men litt senere ble vi kastet ut i et skikkelig oppgjør. Da fikk vi lære det nye systemet å kjenne, og vi oppdaget blant annet at enkelte angrep faktisk kan skyve motstandere vekk fra plassen de står på. Dermed blir det mulig å dytte en motstander inn i en av sine egne helter, og dermed gjøre ekstra skade. Å få til dette fikk frem smilene våre på tross av luktene som fortsatt hang igjen i Nosulus Riften, og dette er bare én av flere nye muligheter som vil gjøre kampsystemet dypere og mer dynamisk.
Når det er sagt er ikke South Park: The Fractured but Whole et spesielt krevende spill. Det er ikke dét serien skal handle om. Det er først og fremst meningen at man skal nyte historien, de utallige vitsene og twistene man aldri ser komme. Nazi-zombie-kuer? Ingen sak mot vår Kite Boy og hans spesialangrep. Kuene hadde ingenting å stille opp med, men det var også poenget. For denne serien satser utviklerne heller på overdrevne angrep som er morsomme å se på, enn et spill som er krevende helt fra start. Denne innfallsvinkelen fungerte bra for The Stick of Truth og den fungerer bra denne gangen også.
En av de få svake sidene til The Stick of Truth var noen av de sterkere fjertene, altså spesialegenskapene, man lærte seg mot slutten av spillet. Opplæringsdelen for "Sneaky Squeeker" er fremdeles en av de verste vi har sett noen gang. I stedet for å tilby nyttig ny informasjon ble den samme setningen gjentatt hver eneste gang vi feilet, som om det liksom skulle hjelpe eller bli morsomt den tyvende gangen. Årsaken til at vi nevner dette, er at vi opplevde én tilsvarende situasjon i The Fractured but Whole. Å skulle gå på do var nemlig unødvendig komplisert. Man må spre rumpeballene med begge analogspakene samt R2 og L2. Hvorfor ikke et enkelt tastetrykk bare? Forhåpentligvis kommer det få eller ingen andre mekanikker som dette senere, for det bryter virkelig med enkelheten til resten av spillet. Hvis utviklerne heller holder seg til det simple tvers igjennom har de nemlig en sikker vinner her.
For noe meget bra er et naturlig resultat av å bygge videre på det gode grunnlaget til originalspillet med en ny historie og litt dypere mekanikker. De hadde en så god oppskrift den første gangen at man ikke trenger større endringer enn det. Humoren er knakende god, og kampsystemet har nå omfanget det trenger for å engasjere ytterligere. I mange tilfeller er "mer av det samme" en negativ kommentar om en oppfølger, men denne gangen påfyll fra samme meny akkurat det vi er sulte på.