MADiSON

Dette er en vrien anmeldelse å skrive, og det er ikke bare fordi det er ukomfortabelt å forfatte en tekst i en fuktig bokser. MADiSON er uten tvil det skumleste skrekkspillet jeg noensinne har kjempet meg gjennom, men samtidig er det også et av de mer frustrerende.

Du spiller som Luca, en mildt sagt forstyrret type som prøver å finne ut hva i all verden som foregår - både innad familietreet sitt og huset de bor i. Spillet starter in medias res, og du befinner deg innelåst på rommet ditt mens faren din hamrer vilt med nevene på døren. Du må finne en vei ut av huset, og det nå.

Det viser seg imidlertid at dette er lettere sagt enn gjort, og uten å avsløre for mye så er det definitivt ikke faren din du bør bekymre deg mest for.

Det faktum at MADiSON er den skumleste opplevelsen jeg har hatt i et videospill er ikke en uttalelse uten vekt. Jeg har spilt alt fra Dead Space og Outlast til Layers of Fear og Alien: Isolation, for ikke å snakke om alt innimellom. Jeg regelrett elsker skrekk, og på denne fronten har MADiSON flere ganger tatt pusten fra meg (bokstavelig talt, jeg tok ofte meg selv i å holde pusten fordi jeg var så vanvittig livredd). Dette er takket være tre punkter hvor spillet briljerer fullstendig.

Nummer én er lydsporet. Grufulle toner danner en gåsehudfremkallende atmosfære, men intens og dynamisk musikk i seg selv er ikke det som skaper en innlevelse uten like. De naturlige huslydene som man hører til hverdags er nemlig brukt på en så imponerende måte her at jeg skyter rygg hver gang det knirker i treverket. Hver gang vinden suser gjennom korridorene og smeller igjen en dør. Hver gang braket av torden slår ned på utsiden av huset. I likhet med neste punkt så disponeres disse lydene ut i et mesterlig tempo, og du venner deg aldri helt til de.

Nummer to er hvor, hvordan og når øyeblikkene med bitende gufs serveres til spilleren. Titler som Resident Evil 7 kan ha lange perioder hvor man vaser rundt i leting på en løsning uten at det skjer noe spesielt, mens spill som Outlast 2 ruller ut stressende situasjoner som kofferter på Gardermoens bagasjebånd. MADiSON, derimot, gir deg kontinuerlig små smakebiter som minner deg på at du er føkked, før det med jevne mellomrom bekrefter dette ved å gi deg et herremåltid i form av en velplassert jump scare.

Nummer tre er spillbarheten rundt MADiSONs hovedmekanikk, nemlig polaroidkameraet. Dette er noe av det jævligste jeg har vært borti, og herreminhatt så utrolig deilig det er. Forestill deg dette: Du er i en kjip korridor med relativt dårlig belysning. Den ene pæra som dingler fra taket klamrer seg blinkende til noen siste watt før den tar kvelden og du står igjen i en svartfarge mørkere enn fremtidsutsiktene til Sophie Elises sangkarriere. Du fisker frem kameraet, og med et knips så lyser blitsen opp hele korridoren, vel og merke bare i brøkdelen av et sekund før det blir bekmørkt på ny. Det var likevel nok til å kartlegge omgivelsene og planlegge en rute for de neste fem-seks meterne, men deretter må blitsen brukes på nytt. Du knipser den på, men denne gangen skimter du en skikkelse i enden av korridoren som snur hodet mot deg før du nok en gang omfavnes av mørket. I mean, come on. Vi vet alle hva som skjer nå, ikke sant?

Feil. Ved neste knips så er skikkelsen borte. Ingen jump scare. Ingen brakende bass, ingen skjerm fylt av et heselig ansikt bare en blind mor kan elske. Rett og slett...ingenting. Bare viten om at du ikke er alene. Noe er der.

MADiSON lar deg fritere i fettet av din egen frykt. Dette må jeg virkelig applaudere. Altfor mange skrekkspill (og skrekkfilmer, for den saks skyld) fyrer hemningsløst av sjokkerende øyeblikk i fleng akkompagnert av akkorder på flere tusen desibel, og tror dette er skikkelig skrekk. MADiSON vet bedre. Det vet når du skal pines sakte i redsel for det ukjente, og når det skal druse til deg med en slegge av terror.

Polaroidkameraet fungerer egentlig som spillets lommekniv, og brukes blant annet til å løse gåter, aktivere mekanismer og finne hemmeligheter. Du kan ta bilder når som helst av hva som helst, og trenger ikke bekymre deg for batteri eller lagringskapasitet. Jeg vet ikke hva slags polaroid dette er, men Panasonic er det i alle fall ikke.

Jeg er med andre ord en stor tilhenger av kameraet og hvordan dets bruk har blitt integrert inn i spillets mekanikker, ikke minst for å forsterke skrekkelementet. Det jeg ikke er en tilhenger av er designet på mange av spillets gåter. Flere av de er utrolig kreative og originale, men så har vi også situasjoner hvor du må ta bilde av en spesifikk ting (uten så mye som en brødsmule av info eller hint om hva det er du skal ta bilde av) for at en tilfeldig dør skal dukke opp et helt annet sted i huset (uten et eneste lydsignal eller en kommentar fra spillets protagonist som indikerer at dette faktisk har skjedd). Resultatet blir da at man ofte vandrer rundt i forvirring over hvordan man skal gjøre fremgang i spillet, og dette er skuffende. Gåter skal være utfordrende å knekke og tilfredstillende å løse, ikke basert på tilfeldigheter som ender opp med å frustrere spilleren.

Spillet har med andre ord - i likhet med Lucas kamera - noen negativer. Det har skjedd gjentatte ganger at jeg har spradet rundt i sirkler på jakt etter noe, som en spiker eller planke som det skulle interageres med, og sett på alt som kunne defineres som dette. Etter ti-femten minutter oppdaget jeg at det første jeg så på faktisk var korrekt, men at jeg tydeligvis hadde sett på gjenstanden fra en litt feil vinkel, og derfor ikke fikk opp ikonet for å interagere med det. Å herre jemini, gi meg styrke.

Det skal også sies at MADiSON har en fullstendig ubrukelig mekanikk hvor du kun kan bære opptil åtte gjenstander til enhver tid. Er det irriterende å være på den ene enden av huset og endelig finne den nøkkelen du trengte, men ikke kunne plukke den opp, og derfor måtte gå hele veien tilbake til den andre siden av huset for å legge fra deg noe før du kan gå hele veien tilbake for å hente nøkkelen slik at du kan gå tilbake igjen til den andre siden hvor døren nøkkelen skal brukes på er?
Ja. Ja, det er det.

Dette skåret i gleden styrkes ytterligere av at du veldig ofte finner gjenstander som skal brukes i en gåte altfor tidlig. Du ender derfor opp med å prøve å bruke de på flere puslespill uten nytte fordi de ikke skal brukes før om en time eller to. Dette er noe du kanskje ikke innser umiddelbart og derfor blir sittende å klø deg i hodet over usikkerheten av at du enten ikke helt har skjønt løsningen på gåten ennå eller om gjenstanden du har ikke skal brukes før om flere timer.

Et prakteksempel på dette er et rom du befinner deg i meget tidlig i spillet. Her finner du en hengelås med en firesifret kode. I samme rom ligger det et bilde som du kan snu, og på baksiden er - you guessed it - et årstall på fire siffer. Har man noensinne rørt et videospill skjønner en jo hva man skal gjøre her, men neida. Funker ikke det, vettu. Det viser seg at du må gjøre noe annet langt uti historien før du må skrive inn koden på nytt og vipps - NÅ fungerer koden. Helt latterlig. Dette er ikke noe annet enn dårlig og frustrerende design, og kunne lett vært unngått.

Et siste punkt jeg bare må dra frem i forhold til tullete design - kassettene. I løpet av spillets gang finner du kassetter som gir historien mer kjøtt på beinet, noe jeg setter pris på. Disse kassettene må plasseres i en kassettspiller for å spilles av, men etter du gjort dette vandrer Luca rundt med kassetten (altså, bare kassetten) i hånden mens den spilles av, og du kan gå hvor du vil mens du hører på den. Kassettspilleren står igjen på stua. But wait, there's more! Når opptaket er ferdig avspilt så må du uansett ture tilbake til kassettspilleren for å hente kassetten du nå har holdt i hånden! Unnskyld språkbruken, men hva er dette for noe PØLSEVEV?

Sistemann ut i forhold til hva spillet gjør feil - og dette er nok det verste - er at det rett og slett ikke fungerer skikkelig. Flere bugger gjør at spillopplevelsen surner som en frisk lettmelk med tilsatt vitamin D. Mange har støtt på den sorte skjermen som varer i et par minutter før du blir kastet ut til hovedmenyen, hvor skuffelsen er stor når du prøver å laste inn spillet på nytt for å fortsette fra forrige lagringsplass - du blir nemlig plassert helt tilbake til begynnelsen av spillet. Hver gang. Piss meg i øret.

Personlig var jeg vanvittig heldig og møtte ikke på denne svarte skjermen før jeg fikk sett avslutningen på spillet. Da trodde jeg det var en del av slutten, men etter to minutter med en svart skjerm hvor rulleteksten aldri kom gikk det opp et lys for meg. Jeg avsluttet spillet, og lastet inn på nytt. Simsalabim, så var jeg tilbake på rommet mitt, og fattern hamret på døren igjen. Troféet for å fullføre spillet fikk jeg aldri, og vil jeg ha det så må jeg kjøre gjennom hele sulamitten nok en gang mens jeg håper det samme ikke skjer igjen. Æ trur itj det, nei. Skal jeg gi MADiSON en sjanse til blir det etter en patch eller ti.

Derfor blir dette vrient. Skal jeg kun dømme på skrekkfaktor, så er MADiSON en soleklar ti av ti. Det henter inspirasjon fra flere fantastiske titler i sjangeren, og implementerer dette i dets egen originale vri av «haunted house»-tropen på en henrivende måte. I tillegg oser det av gripende stemning, og idéer fra filmer som The Conjuring, Insidious, Blair Witch og The Babadook raffinerer odysséen gjennom marerittet og tar det hele til nye høyder.

Likevel bremses gleden av tidvis ekstremt dårlig design, inkluderingen av en helt unødvendig mekanikk som føles som om den kun er der for å forlenge spilletiden og en håndfull bugger som faktisk kan ødelegge hele progresjonen din. Dette er seriøst fyfy, og burde vært tatt tak i før lansering.

Til tross for dette så kan jeg helt ærlig si at jeg aldri har vært mer redd sittende i sofaen med en kontroller i hendene. MADiSON setter både klør og tenner i deg, og borer seg dypt inn i psyken din. Det er rystende, slagkraftig og nervepirrende skrekk med et lydspor i mesterklasse. Klarer du å se forbi feilene som er nevnt i denne anmeldelsen, så er det bare én ting å si:

Husk rent truseskift.