Man Of Steel

For hver nye film Supermann-film har det virket som om kvaliteten har sunket - fra de legendariske filmene med Chistopher Reeves til kalkunen Superman Returns. Det var derfor ikke rart at man var kritisk da Zack Snyder og Christopher Nolan annonserte at de ville lage en nyinnspilling av originalen. Når det er sagt, kunne de ikke valgt noen som ville vært bedre egnet.

Allerede fra begynnelsen av filmen ser vi en av Snyders spesialiteter komme til syne i form av fantastiske landskap på en planet iferd med å gå under.

Filmen starter i Krypton, hvor vi ser Clark Kent/Kal-El (Henry Cavill) bli sendt til jorden av sine foreldre (Russell Crowe og Ayelet Zurer). Krypton går under, og 33 år senere møter vi en voksen (og fantastisk kjekk) Clark Kent. Han bor med sine to foreldre (Kevin Costner og Diane Lane) i trygge Kansas. Å vokse opp var tøft for Clark, og gjennom filmen får vi se øyeblikk fra hans oppvekst hvor han sliter med å holde styrken sin skjult. Som voksen og hopper han mellom ulike yrker, og det er i en av hans siste jobber vi møter Lois Lane (Amy Adams). Når den onde General Zod setter kursen mot jorden, ser vi Clark forandre seg fra en sint og fortapt einstøing til å omfavne sin skjebne som superhelt.

Én ting du ikke må forvente av filmen er humor. Det finnes virkelig ikke et snev av det. En replikk her og der prøver å løsne opp stemningen, men til slutt sitter vi igjen med en superseriøs film i velkjent Nolan-stil.

Filmens kanskje største styrke ligger i bildebruken - den er nærmest perfekt. Raske nærbilder av dagligdagse ting fra Clarks barndom skaper fine kontraster til panoramascenene fra hans møte med den store, vide verden. Lengre frem i tid ser vi hånden hans knyttet mot bakken, mens støv og steiner svermer rundt den før han skyter til værs. En fantastisk jobb gjort av Amir Mokri, akkompagnert av et spektakulært lydspor fra Hans Zimmer.

En ting som mangler derimot er Snyders trademark - storslagne scener i super-slow-motion, slik vi så i 300. Man of Steel minner mer om en Nolan-film på dette punktet, men man kan ikke klage på spektakulære spesialeffekter og en fantastisk kamp mellom Supermann og General Zod mens de flyr gjennom Manhattan.

Til tross for denne skryten finnes det visse elementer som trekker ned helhetsinntrykket. Det virker som om både Snyder og Nolan har fokusert mer på estetikk enn innhold. Manuset gir ikke skuespillerne nok å jobbe med for å vise hva de er gode for (spesielt Amy Adams og Lawrence Fishburne), og flere av samtalene mellom karakterer kan virke unaturlige.

Når det gjelder actionscenene er de alle bra filmet, men noen var hakket for lange. Filmen i seg selv er veldig lang, og skulle de ha kuttet ned noe burde det vært deler av disse scenene. Jeg sier ikke at det ikke var fantastisk å se folk bli slått fem kvartaler avgårde, men etter en lengre periode er det mulig øynene bak 3D-brillene blir slitne. Det virker som om Snyder har ønsket å vise alle talentene sine innenfor actionscener på én gang, og det blir litt for mye.

S-en på brystet hans er ikke lenger en S, men et symbol på håp, og forhåpentligvis vil vi faktisk høre at han blir kalt Supermann i den neste filmen, noe som så vidt kun blir nevnt denne gangen.

Likevel kan man ikke kalle Man of Steel noe annet enn en flott og underholdende film om en av verdens mest populære superhelter. Filmen drar oss inn i en emosjonell berg-og-dalbane som forteller deg alt du trenger å vite om Supermann og hans fortid. Med flott bildebruk og en gjennomført stemning er dette en film en du vil huske. Historien om Krypton og Kal-Els foreldre blir også beskrevet bedre enn i noen av dens forgjengere. Det største minuset med filmen er at Snyder og Nolan ser ut til å ha satt spetakkel over historie, men forhåpentligvis vil dette bli rettet opp i neste kapittel (for ting tyder på at det kommer en oppfølger).

Snyder sikter mot stjernene, og er nære å treffe med denne tolkningen av stålmannen. Litt mindre Kryptonitt i manuset neste gang, takk.

Hvilken Supermann er din favoritt?