Manticore - Galaxy on Fire

En av hovedårsakene til at Star Wars-filmen Return of the Jedi lenge var favorittfilmen min i den populære romsagaen er det intense luftakrobatiske slaget vi får se i kampen mot den andre Dødsstjernen (og ja, jeg vet at verdensrommet ikke har luft, men «luftakrobatikk» er fortsatt det beste norske ordet vi har for den typen dogfights). De kjappe manøvrene fra X-Wing, A-Wing og B-Wing-pilotene i kampen mot TIE Fighers og TIE Interceptors, non-stop action og hvordan man som pilot alltid er avhengig av gode medpiloter for å eliminere trusler bakfra er fortsatt mat for actionhungrige sjeler. For en tolvåring var dette scener som satte både Jabba the Hutt og ewokene i skyggen.

Siden den gang har luftkamper av den sorten fascinert meg, enten det er snakk om historiske slag som under 2. verdenskrig, filmer som Top Gun eller mer science-fiction-action a la Star Wars. Kanskje var det nettopp derfor jeg hadde visse forhåpninger til Star Fox Zero til Wii U, forhåpninger som dessverre ikke ble innfridd takket være et klønete kontrollsystem. Luftkampene var derimot noe av det jeg likte klart best i fjorårets Star Wars Battlefront II, hvor Criterion (studioet mest kjent for Burnout Paradise) virkelig viste en forståelse for hva det vil si å designe gode luftkamper satt til verdensrommet for dagens konsollgenerasjon.

Nå er det kanskje urettferdig av meg å trekke inn et høybudsjettspill som Battlefront II som sammenligningsgrunnlag for et spill som Manticore - Galaxy on Fire, men med tanke på at vi snakker om et spill med fokus på luftakrobatikk i verdensrommet er det noen fellesnevnere her. Manticore - Galaxy on Fire er i utgangspunktet det samme spillet som freemium-spillet Galaxy on Fire 3 til mobil, men utviklerne i Fishlabs har nå sett sitt snitt til å tjene noen litt mer håndfaste kroner på Switch-suksessen. For rundt 200 spenn kan du nå kvitte deg med reklame og mikrotransaksjoner, spille spillet med en faktisk håndkontroller og knapper og på toppen av det hele få oppskalert HD-grafikk i solide 60 bilder per sekund.

Det vil si, det er i det minste det spillet forsøker å lokke deg med. Dessverre er det slik at å konvertere et mobilspill til større plattformer slettes ikke er garantert å bli en suksess, og Manticore - Galaxy on Fire er et godt eksempel på hvorfor.

La oss ta det mest åpenbare problemet først: Spillet er dørgende kjedelig fra starten av, og historien må ta sin del av skylden. Selv om det å være nyeste rekrutt i det galaktiske leiesoldatkompaniet Manticore i kampen mot rompirater og terrorister burde ha underholdningspotensiale, er det tydelig at historien kun er ment som fyllmateriale, og som et rammeverk for å gi deg en unnskyldning for å fly rundt og sprenge ting. I og for seg greit nok det, for det finnes mange spill der ute hvor historien ikke er i fokus uten at det tar bort moroa. Problemet er at den kjedelige historien akkompagneres av et elendig stemmeskuespill hvor alle enten overdriver noe ekstremt, eller har de mest monotone og uengasjerte stemmene du kan tenke deg. At spillets menyer har en egen funksjon for å skru av stemmeskuespillet vitner om hvor lite tro utviklerne selv har på sitt eget spill, og varsellampene bør begynne å blinke allerede der. Dialogen er flat som en pannekake og tørr som kjeks, hvor resirkulering er gjort av helt andre årsaker enn miljøengasjement. Hvis jeg hører uttrykket «watch your six» før et oppdrag én gang til, kommer jeg til å bli sprø.

Gjentakelse er et gjengående problem i Manticore - Galaxy on Fire. Musikken er det klart verste eksemplet, ettersom spillet knapt har noe som helst å stille med på den fronten. Det lille av musikk spillet tilbyr blir til gjengjeld gjentatt i det uendelige, og konklusjonen er at dette er et spill man spiller uten lyd. Det løser problemet med dårlig lyd, men dårlig spillmekanikk er det derimot verre å sile bort.

Oppdragsstrukturen i spillet er i praksis alltid den samme. Man suser inn fra intet og eliminerer et par fiender før bossen dukker opp, som er litt tøffere å få has på enn undersåttene. Etter at kampen er over kan du fly fritt rundt i området og lete etter informasjon og oppgraderinger. Med så å si null variasjon i denne formelen, kjedelige omgivelser uten sjel og dybde, og begrensede muligheter for hva slags triks man kan foreta seg i kamp for å lure fienden faller det hele fort sammen. Et par oppdrag i ny og ne hvor du skal fly gjennom ringer eller lignende er ikke nok til å skjære gjennom monotonien. Når et spill får oppdragene til å føles som en plikt snarere enn moro, er det noe fundamentalt feil ved strukturen.

Før et oppdrag bør du studere fiendens svakhet og velge våpen deretter, og etter hvert som spillet går sin gang får du tilgang på et større arsenal av skip og våpen. Selve romkampene kan faktisk være litt underholdende når alt sitter som det skal, og det å styre skipet ditt fritt i et tredimensjonalt miljø er alltid litt moro. Kontrollsystemet fungerer helt greit uten å revolusjonere, og når sant skal sies savner jeg større frihet når det gjelder eget kontrolloppsett og større bruk av de knappene man faktisk har tilgjengelig. Selve siktesystemet er som snytt ut av Starfighter Assault-modusen i Battlefront II, der man får opp en sirkel basert på skipets vektor man skal skyte innenfor. Med andre ord må du skyte der skipet kommer til å være snarere enn hvor det befinner seg her og nå. Det er et system som fungerer, selv om andre har gjort tilsvarende og bedre før.

Et vellykket oppdrag resulterer i at du går opp i nivå, men for å være ærlig er nivåsystemet ganske meningsløst. Vi får aldri vite hva man gjør i oppdragene som gir deg mer erfaringspoeng (f.eks. om tid, antall fiender og antallet barrel rolls per sekund har noe å si), og det ser heller ikke ut til at høyere nivå gjør deg sterkere. Den eneste reelle funksjonen nivåene har er at enkelte oppgraderinger er låst i forhold til hvilket nivå du er på. Når et nivåsystem er så lite transparent som dette, sitter man igjen med følelsen av at dette er noe som hører hjemme på mobilversjonen av spillet snarere enn konsollversjon.

Med konsollversjonen lokkes vi med 60 bilder per sekund og HD-grafikk. Alt dette er sannheter med modifikasjoner. Spillet sliter ofte med å holde en jevn bildefrekvens selv når Switch er tilkoblet TV-en, og teksturene i spillet er ekstremt platte, kjedelige og ganske enkelt billige. På toppen av dette har spillet unødvendig lange lastetider, noe som kanskje irriterer aller mest når man dør helt i slutten av et oppdrag og må begynne helt på nytt igjen.

Det er ikke mye å skryte av i Manticore - Galaxy on Fire, og spillet viser at mer maskinkraft ikke betyr noe særlig hvis man ikke oppdaterer spillet i tråd med dette. Luftakrobatikk i verdensrommet burde være moro, men spillet mangler sjel, dybde og variasjon for å kunne underholde i lengden. Igjen blir sammenligningen noe urettferdig, men med tanke på at Battlefront II nå nesten er nede i samme pris som dette spillet vet jeg hvor jeg ville lagt pengene mine. Alternativt kan man børste støv av Wii U-en og dra frem Star Fox Zero igjen. Spillet hadde riktignok et elendig kontrollsystem, men hadde i det minste mer sjarm, variasjon og sjel enn det Manticore - Galaxy on Fire kan stille med.