Mario & Sonic at the Olympic Games Tokyo 2020

Så var vi her igjen, de olympiske leker er tilbake og det er også Mario, Sonic og deres venner. Dette regnes jo på mange måter som et sportsspill, selv om det er lettere å sammenligne med spill som Mario Party pga at hver sportsgren i stor grad mest føles som forskjellige minispill. Men i motsetning til Mario Party-spillene, så har ikke Mario & Sonic at the Olympic Games noe spillebrett eller noe som ligner på «partymodus». Det er derfor desto viktigere at hvert minispill er gjennomført og noe som er gøy i lengden.

Neste sommerolympiade finner jo sted i Tokyo, og dette utnyttes i stor grad i spillets historiemodus. Mario, Sonic og venner gleder seg stort til Olympiaden, men selvfølgelig kommer Bowser og Eggman og skal ødelegge. Eggman har konstruert en 8-bit maskin som han skal fange Mario og Sonic i, men ender med å fange også seg selv og Bowser inni maskinen. Dette var selvfølgelig ikke en del av planen til Eggman, men han avslører at det finnes en måte å unnslippe spillmaskinen: Å vinne flest olympiske gullmedaljer i de Olympiske leker. Tokyo var vert for OL i 1964, og det er i disse lekene de må delta (derav retrostilen(8-bit konsoller kom ikke før på 80-tallet, men vi lar det gå!)). Luigi er igjen i Tokyo i dagens OL og prøver desperat å redde Mario og Sonic, med litt hjelp fra Tails. Dessverre er også Bowser Jr. i Tokyo og han gjør alt han kan for å hindre Luigi i å redde sine venner. Han stjeler spillkonsollen og rømmer til forskjellige steder rundt i Tokyo.

Noe som er litt kult er at man er innom mange forskjellige kjente steder i Tokyo for å prøve å få kloa i junioren. Litt ekstra stas for meg som var i Tokyo i fjor sommer. Det er gøy å se igjen landemerker som Tokyo Tower, Tokyo Government Building og Tokyo Station gjenskapt i spillet. Hele kartet ser ut som Tokyo i miniatyr, og man beveger seg fra hub til hub for å delta i ulike olympiske grener. Dette høres kanskje litt rart ut, når Luigi prøver å redde sin bror, men på veien dit blir han stadig utfordret i mange ulike sporter, av folk som sier de vet hvor Bowser Jr. tok veien. Samtidig kjemper jo Mario og Sonic mot Bowser og Eggman inne i spillet for å prøve å kapre flest gullmedaljer. Historien er med andre ord ganske corny, og på mange måter bare en slags unnskylding for å ha en form for historiemodus. Men til utviklerens forsvar er det sikkert sinnsykt vanskelig å komme opp med en god historie basert på at Mario og Sonic deltar i de olympiske leker.

Men det er jo selvfølgelig ikke historiemodusen som er det viktigste her. Her er sportsgrenene eller minispillene det som betyr mest for de fleste. Det tilbys 24 sportgrener, som jeg har fått testet både alene og med venner. Det tilbys ved siden av dette 10 «retro-grener». Jeg sier «retro-grener» fordi dette er sportsgrener i 8-bit drakt. (Disse er selvfølgelig basert på spillmaskinen Mario og Sonic blir fanget inni i historiemodusen.) Dette burde jo holde i antall spill, om spillene har nok dybde. Men har de egentlig det? Jeg er dessverre lei meg for å meddele at nesten alle minispillene blir ganske kjipe etter bare 2-3 runder. Det er altfor mange av de som enkelt og greit handler om å trykke fortest, snu på stikka i et spesielt mønster eller bare ren timing uten særlig mye dybde rundt det. Såkalte dream events er forresten tilbake fra tidligere spill i serien. Dette er sportsgrener som er litt mer fantasifylte, og ikke noe man ser i olympiaden (eller i det virkelige liv for den saks skyld). Her har vi f.eks. en slags racing modus hvor man skater på hoverboards nedover en diger rampe, med rails man kan skli på, store hopp og til og med items man kan slenge på sine motstandere. Det kan minne litt om Mario Kart faktisk, men når ikke helt opp til det kaliberet pga sin enkelhet og sin enslige bane.

Nesten alle spillene byr på 3 forskjellige kontrolloppsett: Dual motion controls (to Joy-Cons), single motion controls (én Joy-Con) og buttons (knapper på en pro-kontroll eller Joy-Cons). Jeg liker svært godt at man faktisk kan velge selv hvordan man vil spille, og det gjøres enkelt før man spiller hver sport. Jeg har stort sett brukt knapper når jeg har spilt, men det kan være gøy å bruke bevegelseskontroll, spesielt om man spiller sammen med noen. Bevegelseskontroll kan dog til tider være noe upresis, som er synd. Man merker at Joy-Cons ikke helt har den samme presisjonen som Wii Remotes hadde i sin tid. Som nevnt tidligere er dessverre de fleste sportsgrenene ganske kortvarig moro. Det tar ikke lang tid før man føler man har sett alt den grenen tilbyr, og kanskje verst av alt: Det er som oftest altfor lett å optimalisere sitt resultat. Med det mener jeg at man som regel gjør det så bra som sportsgrenen tillater veldig raskt. Og da er det jo ikke så gøy å spille de om og om igjen.

De to spillene med mest dybde må være fotball og rugby. Dette er jo lagspill, så begge lag må velge seg 4 figurer til sitt lag. Noe jeg har glemt å nevne er jo at hver figur i Mario & Sonic at the Olympic Games Tokyo 2020 har spesielle «stats». Noen er raske, noen er sterke, noen er lettere å styre og noen er litt av alt. Dette er spesielt gøy i de to nevnte sportene pga lagspillet. Etter man har valgt sitt lag velger man også type keeper og hva slags formasjon laget skal ha. For en som har savnet Mario Strikers Charged-spillene var det helt herlig å se hvor lik denne planleggingsfasen var. Dette ble jo faktisk kjempegøy om man spilte med en venn. Men etter en stund oppdager man dessverre feilene. I både fotball og rugby kan kampen blåses av når som helst, så lenge tiden har gått ut. Man kan ha ballen, nærme seg målet, og spillet blir blåst av midt i målsjansen. Dette er en såpass irriterende feil at også disse sportene raskt ble kjipe. Kortvarig moro er noe som går igjen over hele linja. Og det blir ikke bedre av at man kun kan spille hver gren med en venn gjennom «quick match»-modusen. Man kan spille hver gren separat, man får et resultat, og deretter kan man spille en annen gren. Det er faktisk alt som tilbys. Det er ingen måte å lage en liten turnering, eller andre måter å spille sportene på, og det skuffer stort. Noe jeg derimot vil skryte litt av er at online-modusen faktisk lar deg spille alle grener mot folk på nett (kanskje litt rart å skryte av dette, men om du har spilt Super Mario Party online så vet du hva jeg snakker om). Man kan også opprette rom hvor tilfeldige folk kan komme inn og spille med deg, og man stemmer deretter på hva man vil spille. Ikke verst!

Mario & Sonic at the Olympic Games Tokyo 2020 finner ikke opp kruttet på nytt. Dere som har spilt tidligere spill i serien vet nok sånn ca. hva dere får her. Det at det foregår i Tokyo synes jeg er litt ekstra stas, og det setter et sjarmerende preg på deler av spillopplevelsen. Men det er langt fra nok til å redde helheten. Man får et helt ok partyspill med et knippe minispill eller sportsgrener som er litt gøy en kveld eller to. Det byr på grafikk og musikk som er god nok, men aldri noe mer. En historiemodus som kun kan kalles en slags distraksjon. Og alt i alt får man bare lyst på et spill med litt mer å tygge i. Jeg er ganske skuffet, og jeg hadde ikke forventet allverden heller. Det må da være lov å håpe på noe mer fra det SJETTE spillet i serien, eller hva?