Mario og Sonic har nok en gang dratt på seg kondomdressen for å konkurrere mot hverandre i vinterlige forhold, og denne gangen går turen til Russland. For fire år siden var det ingen umiddelbar suksess for de to rivalene. Klarer de å velge riktig smøring denne gangen?
Som for fire år siden er det også i år delt opp i to forskjellige typer øvelser. De realistiske, kjipe øvelsene og de overnaturlige over-the-top-øvelsene. Man trenger ikke være hjernekirug for å skjønne hvilken av de to typene som er morsomst.
La meg begynne med det kjipe. Det er rett og slett null instruksjoner om hva du skal gjøre i alle øvelsene, helt til du faktisk er midt oppi det hele. Noe som ender med at du står der veivende som et eneste stort spørsmålstegn den første gangen, men likevel klarer å vinne (kunstløp er noe rare greier). Snakk om en forskrudd måte å balansere vanskelighetsgraden.
For å gjøre det helt klart, Sega. Det er ikke gøy å spille ensformige grener, selv med et arsenal av morsomme spillfigurer. Og det er der den store akilleshælen til Mario & Sonic ligger. De vanlige øvelsene blir så fort kjedelig, selv hvor mye innlevelse man legger i det. Curling er fortsatt bare curling.
Men i den helt andre skalaen finner man "Dream Events", et fantastisk utvalg av fantasiøvelser satt i Mario og Sonic sine egne universer. Disse grenene er det som redder Mario & Sonic fra å være et virkelig søppelspill. Snøbrett har nå blitt til et ellevilt Mario Kart-løp og ishockey har blitt satt til Super Mario Sunshine-universet hvor helt bisarre ting skjer hele tiden. Hvorfor ikke denne delen er det store fokuset til spillet er bare utrolig merkelig. Det er da virkelig ingen som vil spille et Mario & Sonic-spill som inneholder skiskyting.
Det er også en siste modus som er et slags quiz-spill med minispill. Og wow, snakk om et desperat forsøk på å henge seg på quiz-bølgen. Til og med de vanlige OL-øvelsene har større underholdningsfaktor enn dette forferdelige oppgulpet av en modus.
Rent visuelt er Mario & Sonic et vakkert spill. Omgivelsene rundt spesielt "Dream Events" er både fargesprakende og nydelig å se på. Dessverre holder ikke musikken det samme nivået, og blir heller bare en irriterende summing i bakgrunnen.
Kontrollsystemet er løst på en ganske merkelig måte. Det er ingen klar utnyttelse av Gamepaden, og i flere øvelser er den egentlig bare brukt til å styre menyen. Dermed blir man sittende der og veive og peke på det aller meste, noe som funker til tider, men gir ingen mening andre ganger.
Med Mario & Sonic at the Sochi 2014 Olympic Winter Games skyter både Sega og Nintendo seg selv i foten. I stedet for å droppe OL-lisensen og lage et gøyalt festspill med fokus på vinterøvelser, får man heller servert et middelmådig spill med altfor mange søvndyssende øvelser. Potensialet ligger der, men det blir dessverre bare med forsøket denne gangen.